– Jeg har nok slitt med psykiske problemer siden jeg var ganske ung, men det var først i 13–14 års alderen jeg selv merket at jeg slet, sier Stine Nilsen (33).

Hun sitter på i kafeen på Mulighetenes hus, det som nå har blitt hennes faste, lønnede arbeidsplass. At hun skulle komme i arbeid var hele tiden målet og drømmen, men at det skulle bli en realitet innrømmer hun at hun lenge så mørkt på.

– Fra jeg var 13 år hadde jeg problemer med å komme meg på skolen på grunn av sosial angst. Jeg ville ikke delta på sosiale settinger med venner og jeg ble sykelig opptatt av å prøve å ha kontroll, forteller Stine.

Hun forteller at hun brukte mye tid på å se for seg ulike scenarioer som kunne oppstå. Dersom en situasjon artet seg på en måten hun ikke hadde sett for seg, følte hun at hun mistet kontroll.

Stine Nilsen (33) brukte mye tid og energi på å forsøke å ha kontroll da hun var yngre. Dersom hun følte at hun mistet kontrollen hadde hun alltid en unnskyldning for å dra hjem. Foto: Marianne Furuberg

– Jeg hadde alltid en unnskyldning dersom det skjedde, som gjorde at jeg kunne rømme og komme meg hjem, forklarer hun.

Psykisk vold

Stine har fått flere diagnoser; generalisert angst, helseangst, sosial angst, bipolar lidelse type to, komplekst PTSD (posttraumatisk stresslidelse), agorafobi med panikklidelse. Hun forteller at en oppvekst preget av psykisk vold og mener at det er en viktig faktor for hvorfor hun sliter i dag.

– Jeg har vært i konstant alarmberedskap hele livet. Da må man finne måter å overleve på som gjerne er hensiktsmessige der og da, men som på sikt blir destruktive og som egentlig bare mater og forsterker lidelsene. Som for eksempel å unngå ting eller å prøve å ha kontroll på alt.

Hun har i perioder vært så langt nede at hun har sett for seg det å dø. Men med helseangst har hun vært veldig redd for å dø.

– Ironisk nok har frykten for å dø holdt meg i live, noe jeg er glad for i dag.

Håpet at arbeid var løsningen

Stine klarte å komme seg gjennom ungdomsskolen, selv med mye fravær. Hun gikk til behandling via BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), men beskriver det som støttesamtaler.

Stine har alltid hatt et mål om å komme ut i arbeid, men måtte veien innom uførhet for å få roen hun trengte. Foto: Marianne Furuberg

– Det var godt å snakke om det som var vanskelig, så støttesamtalene var gode å ha. Men jeg var midt i en krise og klarte ikke å jobbe aktivt for å bli frisk.

Første året gikk hun en og en halv gang, og deretter fikk hun tilrettelagt slik at hun skulle gå tre år i lære i stede for to.

– Jeg håpet jo at det å komme ut i arbeid var løsningen. At det var selve skolesettingen jeg strevde med, sier hun.

Men læretiden endte også med flere sykemeldinger, og etter hvert havnet hun på arbeidsavklaringspenger hos Nav.

– Jeg har aldri hatt lyst til å bli ufør, men jeg hadde et sterkt behov for å jobbe med meg selv i mitt tempo.

Følte seg sykere

Stine følte seg jaget ut på tiltak etter tiltak. Selv var hun ikke klar for det. Hun gikk til behandling hos psykolog og ønsket å få det bedre, samtidig opplevde hun å bli sykere.

– Alle passer ikke i en A4-boks, min vei var ikke nødvendigvis slik Nav tenkte at den burde være. Etter hvert følte jeg at eneste utvei var å bli ufør. Jeg husker da jeg snakket med saksbehandleren min om dette, jeg fikk beskjed om at det burde unngås da det statistisk sett ville føre til at jeg aldri ville komme ut i jobb. Men jeg er ikke bare et tall i en statistikk, jeg er et individ. Jeg var tydelig på at jeg ikke hadde intensjoner om å forbli ufør, sier Stine.

Les uttalelsen fra Nav lengre ned i saken.

Etter flere runder blir Stine 100 prosent arbeidsufør høsten 2017. Da følte hun at hun fikk ro til å jobbe med seg selv.

Fortsatt har Stine perioder som er svært utfordrende, men nå klarer hun å leve med angsten. Foto: Marianne Furuberg

– Målet mitt var hele tiden å bli kvitt angsten, så jeg forsøkte å leve slik at angsten ikke kom. Gjennom behandling fra terapeuten min på daværende tidspunkt, lærte jeg at strategiene mine var med på å opprettholde og forsterke angsten. Jeg begynte å endre mål, og tenkte at jeg måtte lære meg å leve med angsten. Dette ble starten på min bedringsprosess.

En personlig krise fører til at hennes psykiske lidelser får overtaket igjen i 2018, og hun ender med å bli innlagt for behandling to ganger i løpet av året.

– Da jeg kom ut fra behandlingen tok jeg kontakt med Mulighetenes hus for å høre om det var mulig å bidra som frivillig, sier Stine.

Startet i det små

Først fikk Stine administrative oppgaver. Etter hvert ble hun også med i det terapeutiske arbeidet i mødregruppen. Dette ga mestringsfølelse og hun fikk troa på seg selv.

– De så ressurser hos meg og lot meg få lov til å bruke dem. Her fikk jeg vokse slik jeg trengte å vokse, sier Stine.

– Dalene mine er ikke så dype og mørke, og den sosiale angsten hemmer meg ikke i hverdagen. Selv om den generaliserte angsten er like vond har jeg lært meg å håndtere den. Foto: Marianne Furuberg

Da nytt lederteam skulle dannes i vår var hun en av kandidatene.

– Jeg hadde ikke i min villeste fantasi tenkt at jeg plutselig skulle bli leder for gruppene på huset da jeg startet her som frivillig. På fire år, klarte jeg endelig det jeg hadde strevd et helt liv med; Å komme meg ut i arbeid.

I dag jobber Stine 50 prosent og er 50 prosent ufør. I tillegg tar hun en bachelorgrad i psykologi. Hun er fortsatt syk, men klarer å leve med det så lenge hun balanserer riktig.

– Dalene mine er ikke så dype og mørke, og den sosiale angsten hemmer meg ikke i hverdagen. Selv om den generaliserte angsten er like vond, har jeg lært meg å håndtere den. Men det er fortsatt perioder som er fryktelig vanskelig, sier hun.

For Stine er det viktig at andre ser at det er mulig å reise seg. Hun mener korteste vei ikke alltid er den beste. Foto: Marianne Furuberg

Noen ganger blir hun grepet av bedragersyndromet. At hun på et eller annet vis har klart å lure alle til å tro at hun er flinkere enn hun egentlig er, og at hun snart blir avslørt. Hun jobber steinhardt hver eneste dag for å opprettholde det livet hun har i dag.

– Det er viktig for meg at andre ser at det er mulig å reise seg. Samtidig er det viktig å vise at det finnes mange veier til mål. One size doesn’t fit all.

Hun erfarer at mange føler som hun gjorde for noen år tilbake, at de blir satt i en bås hvor korteste vei tilbake i arbeidslivet er hovedfokus. Men korteste vei er ikke alltid den beste, mener Stine.

– Om man går og stanger hodet i veggen i møte med dem som egentlig skal hjelpe, så forlenger og forsterker man bare lidelsen og øker sannsynligheten for å bli en del av statistikken hvor man forblir ufør.

I 2022 ble det utbetalt 484 millioner kroner i uføretrygd i Vennesla kommune. I Vennesla kommune var det per november 2022 94 uføretrygdede under 30 år. Til sammenligning var det 19 uføretrygdede under 30 år i 2010.

– Det er utfordringer

Leder for Nav Midt-Agder, Cecilie Limm Pedersen, forteller at Nav baserer seg på de medisinske uttalelsene fra fastlege og spesialister når de vurderer sine saker. Hun uttaler seg på generelt grunnlag.

– Det er det som ligger til grunn for en slik aktivitetsplan for hva en skal gjøre. Det er en utfordring da det ofte er ventetid i helsevesenet og mangel på kommunikasjon oss i mellom fordi ting tar tid, sier hun.

Hun ser at det er utfordringer med at det er veldig fokus hos Nav om at «alt skal ha vært prøvd» når det gjelder behandling og arbeidsrettet aktivitet.

– Vi på lokalkontoret melder fra om det til Nav sentralt. Nav er for tiden i en prosess der det sees på om vi kan organisere oss annerledes for å levere bedre tjenester. Avstanden fra Nav lokalt til de som bestemmer om man skal få stønad eller ikke har vært for stor. Det er vi som sitter nærmest som bør vite best, slik er det ikke i dag, sier Pedersen.

– Ser at de trenger ro

– Vi ser at noen kan ha behov for ro over tid, men da er det viktig at legen eller spesialisthelsetjenesten har beskrevet dette i sin kommunikasjon til Nav.

Hun mener det også er en utfordring at arbeidsavklaringspenger er tidsbegrenset.

– For å få uføretrygd så må det ha vært en avklaring. Dersom man mister arbeidsavklaringspengene så kan for enkelte sosialstønad være neste ytelse. Vi ser også at mange trenger ro for å komme tilbake i arbeid, men det er viktig at tiden man har på arbeidsavklaringspenger blir brukt til å avklare hvilke muligheter man har, sier hun.

Pedersen viser til at antallet uføre ikke har blitt færre de siste årene, men at man heller ser en svak økning.

– Dette kan kanskje henge sammen med at man ikke lenger kan være midlertidig ufør. Før fantes muligheten til å få midlertidig uføre, denne muligheten er tatt bort. Har man fått uføretrygd er det ingen automatikk i at Nav tar kontakt om noen år for å høre om situasjonen har endret seg, sier Pedersen og legger til:

– Vi oppfordrer personer som i dag har uføretrygd og kan tenke seg å prøve seg litt i arbeid eller utdanning, om å ta kontakt med Nav sitt kontor for bistand. Det er ikke sånn at man mister uføretrygden fordi man ønsker å forsøke seg i arbeid eller utdanning. Vi ønsker å gi mange flere enn det som er tilfelle i dag, muligheten til å komme tilbake til arbeidslivet, eller kanskje inn i arbeidslivet for første gang, sier hun.