Politikerforakt er farlig for demokratiet. Politikerforakt kan oppstå når våre folkevalgte på ulike måter bryter med den allmenne tillit man kan forvente av dem. De siste måneders rikspolitiske hendelser er en påminnelse om dette. Men det er en ting som er like farlig for demokratiet som politikerforakt. Det er velgerforakt. Velgerforakt kan oppstå hvis velgerne ikke opplever at politikerne lytter til det mandat og det votum de har fått fra sine velgere. Jeg må innrømme at da jeg dagen etter det nylig avholdte kommunevalget fikk høre resultatene av de forhandlinger, eller mangel på forhandlinger, som hadde blitt ført på de ulike partier bakrom, følte jeg meg litt lurt som velger.

Jeg har i mange år stemt på Arbeiderpartiet. Det gjorde jeg også ved årets valg. Som Arbeiderpartivelger synes jeg det foreliggende valgtekniske samarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet er vanskelig å forstå, ikke minst på grunn av de begrunnelsen for dette samarbeidet som er kommet fram. Begrunnelsen som gis av de fire partiene er at alle er enige om at velgerne har ønsket en retningsendring i politikken. Spørsmålet er: Hvilken retningsendring er det man kan avlese av valgresultatet? Valgresultatet viste at Senterpartiet Arbeiderpartiet og KrF er valgets tapere, mens Høyre, Fremskrittspartiet og Konservative er valgets vinnere. Skal man ut fra dette resultatet lese noen retningsendring, så kan ikke det leses på noen annen måte enn at velgerne i Vennesla ønsker en høyredreining av politikken. Når altså representantene i det nye politiske firkløver i Vennesla står fram og viser til den retningsendring valget har gitt, så er det vanskelig for meg å skjønne hvorfor Høyre, og Fremskrittspartiet vil ha med seg rød/grønne partier for å virkeliggjøre den retningsendringen de selv sier valget gir og også velger ordføreren fra det partiet som prosentvis klart har gått mest tilbake i valget. Og det blir ganske uforståelig hvorfor Arbeiderpartiet, og for den slags skyld Senterpartiet, med begrunnelse i en retningsendring blir en del av dette samarbeidet. Jeg tror det er mange velgere fra ulike partier som opplever at man nettopp gjennom dette nye samarbeider neglisjerer det som faktisk er valgresultatet.

De fire partiene begrunner videre sitt samarbeid med at det er så mange ting man er enige om og at man ikke er opptatt av alle ideologisakene som skiller dem. Dette er oppsiktsvekkende. Spørsmål om eiendomsskatt, spørsmål om balansen mellom privat og offentlig styring og medvirkning i en kommune, ikke minst innen helse og omsorg, spørsmål om adgang til å opprette friskoler, er altså saker som tydeligvis ikke skal bety noe i den politikk som nå skal føres i Vennesla. Eller skal alle disse viktige sakene løses gjennom kompromisser. Hvis så er tilfelle blir ordfører Larsen en sannspådd profet når han før valget brukte uttrykket «fryktelig cocktail» om en politikk som kunne komme.

Jeg er fullt klar over at dette er et kommunevalg og ikke et stortingsvalg og at det i et kommunevalg er vanlig å bygge ulike typer allianser der personer og posisjoner spiller en større roller enn i stortingsvalg. Men sett fra utsiden virker det som det er to hovedgrunner som er grunnlaget for det nye samarbeidet. Man ønsker å bryte KrFs ordførerrekke og Senterpartiet har et sterkt ønske om å få ordføreren. Jeg er ikke i tvil om at Eivind Drivenes både har evne, kompetanse og ikke minst erfaring til å kunne fylle et ordførerverv i bygda vår på en god måte. Men med den begrunnelsen, eller mangel på begrunnelse, de fire partiene har gitt for sitt valgsamarbeid, fremstår dette som cowboypolitikk og det var jo dette man ikke driver med i denne bygda. Slik politikk har vi tenkt har vært forbeholdt kommuner som ligger sør for Kvarsteinbrua,