– Han har en uendelig livsglede og pågangsmot. Generelt er han en fyr som tar livet med et smil, forteller mamma Marina Populovskaja Runde.
Disse egenskapene har Eilev (3) fått mer bruk for enn de fleste. Det begynte da den aktive gutten ble syk halvannet år gammel.
– Vi klarte ikke helt å finne ut hva det var, og vi var mye inn og ut av sykehuset. Legene klødde seg i hodet mens de forsøkte å finne ut hva som var galt, forteller Marina.
– Etter hvert mistenkte de hjernehinnebetennelse, og bestemte seg for å ta en MR-undersøkelse. Da oppdaget man svulsten på 5,5 centimeter i bakre skallegrop, forteller hun.
Svulsten hadde vokst raskt, og presset mot hjernestammen og lillehjernen. Situasjonen var svært akutt, og legene ville flytte Eilev til Rikshospitalet samme natt. Men en feil på legehelikopteret, samt uvær, gjorde at han måtte sendes med ambulanse langs E18 inn til Rikshospitalet.
– Siden tilstanden var såpass alvorlig måtte de ha med mye utstyr og personell i ambulansen. Da ble det ikke plass til oss, så vi måtte sendes etter i taxi, forteller Marina.
Samtidig ble Eilev lagt i kunstig koma.
– Situasjonen var så akutt at vi ikke viste riktig om vi ville komme fram i tide, sier pappa Gunnar Karstensen.
«Løp for meg Vennesla»
Ifølge Helsenorge rammes omkring 150 barn under 15 år av kreft årlig her til lands.
Barnekreftforeningen jobber for å gjøre hverdagen litt bedre for barna som ofte må tilbringe mye tid på sykehus, og for familiene rundt.
I september markerer også foreningen barnekreftmåneden, og i den anledningen har familien til Eilev startet en innsamling som uavkortet skal gå til Barnekreftforeningen.
Per 8. september hadde de fått inn 11.550 kroner til saken.
– Foreningen gjør et enormt bra arbeid. Nå som det går litt lettere for oss, er det fint å kunne gjøre en innsats for dem, sier Marina.
– Alle passer ikke i en A4-boks
Familien planlegger også et eget løp i Vennesla sentrum den 24. september, for Eilev og andre barn som rammes av kreft. Start er satt til klokken 15.00.
– Vi begynner ved paviljongen i sentrum, og fortsetter opp gjennom gågata. Ved Atrium snur vi og beveger oss langs Torsbyveien før vi kommer i mål ved Paviljongen igjen. Dette skal være veldig lavterskel. Man kan både gå eller løpe, sier Marina.
Arrangementet har fått navnet «Løp for meg Vennesla, Heia Eilev». Påmeldingen koster 150 kroner, og skjer via arrangementets nettside. I tillegg er det opprettet et Facebook-arrangement hvor man finner lenke til påmelding.
– De som melder seg på får utdelt et blankt startnummer, slik at man selv kan skrive på hvem man vil løpe for. Alle som deltar skal også få medaljer, men det kan hende vi må etterbestille hvis noen melder seg på i siste liten, forteller Marina.
– Tok ikke lang tid før han begynte å smile
Familien har selv vært gjennom et langt løp siden Eilev ble sendt til Rikshospitalet i starten av november 2021.
– Sykehuset tok imot oss med åpne armer da vi kom fram midt på natten. De var helt upåklagelige. Noe av det første de lurte på var om vi hadde ordnet barnevakt til de andre barna våre, forteller Marina og fortsetter.
– Vi var nok ganske sjokkskadd da vi kom inn døra. Vi visste for eksempel ikke hvor Eilev var blitt tatt videre.
På Rikshospitalet hadde legene klart å stabilisere Eilev, og cirka et døgn senere ble han operert.
Legene advarte foreldrene om at de kanskje ikke ville klare å fjerne hele svulsten. Likevel ble den ti timer lange operasjonen vellykket, og alle restene av svulsten ble tatt vekk.
Ei uke senere feiret Eilev toårsdagen på sykehuset, med besøk av storesøster Andrea og storebror Christoffer.
– Det var noen krevende uker. Man kjente på mange tanker og følelser. Samtidig skulle man lytte til alt legene og kirurgene forklarte, og prøve å forstå hva som foregikk. Oppi dette var det utrolig fint å få de to andre barna våre inn til Rikshospitalet, forteller Marina.
– Jeg tror det var fint for dem også å komme inn og forstå mer av hvorfor mamma og pappa plutselig måtte reise, fortsetter hun.
Ved Rikshospitalet var de nøye på at søsknene skulle få treffe Eilev før ledningene ble koblet fra.
– De sa til oss at fantasien ofte er verre enn virkeligheten, og at de ønsket å vise hvordan Eilev hadde det etter at det begynte å gå litt bedre. Da fikk søsknene også spørre litt og ufarliggjøre alt som skjedde. Det er fint at sykehuset også ser de som er rundt pasienten, sier Gunnar.
Rakk siste båt ut av landet
Siden svulsten hadde vokst såpass raskt, var foreldrene forberedt på at kreften kunne være ondartet.
Noen dager etter operasjonen kom også prøvesvarene som bekreftet at det var snakk om en aggressiv kreftform.
Marina forteller at cellegift heller ikke ville hatt noen effekt på denne kreften. For å begrense faren for tilbakefall, sto det mellom å gi strålebehandling til Eilev eller la være.
På grunn av Eilevs unge alder, var legene i tvil om hva som var beste løsning. Mens helsepersonell vurderte saken fikk familien reise hjem til Vennesla.
– I starten av desember ble vi oppringt av Rikshospitalet. Da hadde et nasjonalt team drøftet saken. De hadde landet på at de ville anbefale strålebehandling, forteller Marina.
Men i Norge fantes ikke det stråletilbudet Eilev trengte. Derfor måtte familien dra til et protonstrålesenter i Tyskland, og fortsette behandlingen der.
– Vi tok en MR-undersøkelse på Rikshospitalet før avreise for å sjekke at alt var greit. Heldigvis rakk vi akkurat siste Kiel-ferja ut av landet før Norge ble koronastengt igjen i starten av januar 2022, sier Marina.
Vel fremme i Tyskland ble familie tatt imot ved protonstrålesenteret, der Eilev skulle få behandling de kommende to og en halv månedene.
Stappet bilen full av bamser
De valgte å reise hele familien, slik at alle fem kunne være samlet i leiligheten de hadde gjennom behandlingsperioden.
– Vi tenkte «vet du hva, nå må vi bare gjøre det beste ut av dette». Selv om vi hadde alt i leiligheten, tok vi med oss eget sengetøy og hang opp lys for å gjøre det litt hyggelig. Bilen ble pakket stappfull. Det var så fullt av bamser i den bilen at det ikke var måte på, humrer Marina.
– Det var jo litt rart å skulle bo en periode i et annet land, så vi snakket om at nå fikk vi prøve å bo i en by siden vi bor så landlig ellers her i Vennesla, fortsetter hun.
Foreldrene valgte tidlig å være åpen om sykdommen til Eilev, både ovenfor barnehage og skole slik at de visste hva familien gikk gjennom.
– Storebror Christoffer har en veldig fin lærer som fulgte opp med lekser, og sendte tips til hva klassen hadde lært på skolen, forteller Marina.
– Flere ganger ringte læreren og hele klassen for å si hei, blant annet på bursdagen til Christoffer. Det var veldig fint, sier Gunnar.
Klassen sendte også brev, som alle klassekameratene til Christoffer hadde signert.
– En gang sendte de med taco-krydder. Det var noe vi hadde savnet siden vi hadde skikkelig lyst på taco, men ikke fant skikkelig tacokrydder i Tyskland, ler Marina.
Familien dro også så ofte de kunne på kafé, for å gjøre oppholdet så trivelig som mulig.
Erlend og Gunnar fikk demens i ung alder: – Må ikke grave seg ned i det tunge
Foreldre fra hele verden samlet på et venterom
Samtidig taklet Eilev strålebehandlingen bra.
– Sett i ettertid var det en merkelig opplevelse. Det var som å være på et løpebånd. Man ventet til sitt navn ble ropt opp, så fulgte vi Eilev til behandling. Deretter satt man og ventet til behandlingen var ferdig, sammen med foreldre fra hele verden – alle i samme situasjon. Så dro man til leiligheten igjen, forteller Marina.
Eilev ble raskt vant til prosedyrene. Han tok heisen ned til behandlingsrommet, ga high-five til anestesilegene, og trykket på sin egen narkose.
Etter 30 strålebehandlinger var Eilev i mål, og familien kunne reise hjem. Sonden som hadde gitt ham næring under behandlingen ble også tatt ut. Da Eilev begynte å spise selv kviknet han raskt, og snart fikk han klarsignal fra legene til å begynne i barnehagen igjen.
Foreldrene roser de ansatte i Klokkerstua barnehage – både for at de tok godt vare på storesøster da Eilev ble syk, og for at de strak seg langt da Eilev skulle komme tilbake.
– De lærte seg hvordan de skulle gi sondeernæring, slik at de var forberedt hvis det ble nødvendig igjen. Den utfordringen tok de på strak arm, sier Marina og smiler.
Etter oppholdet i Tyskland ble Eilev erklært kreftfri i april 2022.
Videre i livet må Eilev regne med tett oppfølging, både på grunn av diagnosen og med tanke på strålebehandlingen han har vært gjennom.
Likevel ser det lyst ut i dag, og det siste året har legene utvidet intervallene mellom kontrollene fra tre til fire måneder.
–Men vi lever litt fra MR til MR foreløpig. Samtidig taler det til Eilevs fordel at legene klarte å fjerne hele svulsten, sier Marina.
Har tro på at åpenhet hjelper
Både Rikshospitalet, Sørlandet sykehus og Vennesla kommune følger opp med tilbud til Eilev.
– Vi har egentlig ikke trengt å spørre om noe, og bare fått tilbud om ting, sier Marina takknemlig.
Noe av det som tidlig ble viktig for dem, var å være åpen om situasjonen med de som sto rundt familien.
– Selv om man kanskje tenker at det er ubehagelig å ha folk tett innpå seg, var det godt at så mange visste hva som foregikk. Familie bidro på sin måte, og naboer passet hus og katt, slik at vi kunne konsentrere oss om det som skjedde. At vi valgte å være åpne gjorde det nok mye lettere, sier Marina.
Etter hvert meldte de seg også inn i Barnekreftforeningen.
– De gjør veldig mye bra arbeid, blant annet for å veilede foreldre og andre pårørende. I tillegg støtter de forskningsarbeid. Det er disse tingene som gjør at vi engasjerer oss nå, og vil arrangere løpet i sentrum, sier Gunnar.
Marina nikker.
– Foreningen jobber også tett mot sykehusene, blant annet for å gjøre det hyggeligere for barna som må være lenge på sykehus på grunn av kreft, sier hun.
– Et løp gir alle en fin mulighet til å vise sin støtte
Daglig leder i Barnekreftforeningen Trine Nicolaysen mener alle kan ta lærdom av måten Eilev og familien har håndtert kreftsykdommen.
– Å se at det har gått bra, og at familien kom seg gjennom, betyr så mye for andre familier som havner i samme situasjon. Det er heller ingen tvil om at den livsgleden og pågangsmotet som Eilev har vist gjennom behandlingsløpet, er noe vi alle kan ta med oss videre, sier Nicolaysen.
Hun roser også Klokkerstua barnehage, både for å ha lagt til rette for Eilev og for å ha tatt vare på storesøster da lillebror ble syk.
– Det er fantastisk å høre. Barn som får kreft tilbringer ofte måneder og kanskje år i behandling. Da er det så viktig at det legges til rette for at de kan komme tilbake og kan være sosiale så raskt som mulig, sier Nicolaysen.
– Og så er det rørende å høre at storesøster ble godt ivaretatt da lillebror ble syk. Søsken kan ofte slite i lang tid etter at en bror eller søster har blitt så alvorlig syk. Når en familie rammes av barnekreft skjer ting ofte i hui og hast, og søsken blir som oftest igjen hjemme med andre familiemedlemmer. De kan bli utrygge i situasjonen som oppstår og bekymre seg for sitt syke søsken. Da er det viktig at de får god oppfølging og oppmerksomhet fra barnehagen eller skolen, sier hun.
– Hvilken rolle spiller kommunene i å følge opp barn som har gått gjennom kreftbehandling?
– Kommunen har en veldig viktig rolle. Sju av ti barn som har vært gjennom en kreftbehandling sliter med seneffekter som trøtthet og konsentrasjonsproblemer. Det er også grunnen til at vi har lansert en kampanje som vi har kalt «kreftfri – men ikke frisk». Det er så viktig at skole og barnehage legger til rette, slik at barna likevel får vært med, sier Nicolaysen.
En viktig del av foreningens virksomhet er å bidra med midler til mer forskning rundt barn og kreft. Hvert år på den internasjonale dagen for barnekreft, deler foreningen ut 25 millioner ut til forskning.
– Vi ønsker å jobbe for bedre behandlingsmetoder for barn, som både skal redusere senvirkningene og øke overlevelsen. Derfor er det så utrolig fint at familier som Eilevs arrangerer innsamling og løp, og bruker energi på det, sier Nicolaysen.
– Jeg tror slike løp også er viktige for lokalmiljøet, som da får vist sin støtte på en måte som er hyggelig både store og små, sier hun.
Full fart
Mens Marina og Gunnar forteller, er søskenflokken ivrig etter å komme seg ut på trampolina.
Det er mye energi som skal ut, selv etter en lang dag i barnehagen og på skolen.
– Eilev har jo tilbrakt ett år i behandling, og har enkelte ting ta igjen sammenlignet med andre på sin alder, sier Marina før hun fortsetter.
– Samtidig har han smilt og hatt latterkramper gjennom alt av operasjoner og behandling. Folk sier alltid det beste om barna sine. Vi er stolte av hvordan han har håndtert det livet har kastet mot ham, og hvordan de fine søsknene har tatt det hele på strak arm.