Vennesla Tidende publiserte mandag 27. november en reportasje fra en solidaritetsmarkering for palestinerne i Vennesla sentrsum. Reportasjen er skrevet som et leserbidrag fra Bjørne Jortveit. Det er altså ikke et leserinnlegg, men heller ikke skrevet av avisens redaksjon. Det ligger likevel under det redaksjonelle innholdet i avisen. Jeg synes det er en snodig beslutning å bruke et såkalt leserbidrag om en konflikt som vekker så sterke følelser, men det får være en annen debatt.

For det første må jeg si at palestinere og støttespillerne for palestinerne naturligvis skal få lov til å holde markeringer. Det er fullt forståelig at mange palestinere bosatt i Vennesla ønsker å vise sin støtte og sympati med de sivile på Gazastripen. Det er også flott å se at de har mulighet til å ytre seg uten at politiet må være til stede. På støttemarkeringer for Israel er det dessverre blitt nødvendig med politibeskyttelse på grunn av høyt trusselnivå. Senest da flere hundre Israel-venner var samlet til en støttemarkering i Filadelfia i Vennesla måtte politiet holde vakt på utsiden.

Det jeg derimot reagerer på er innholdet i artikkelen som omtaler den palestinske støttemarkeringen.

En av appellantene under markeringen var Jorunn Aanensen Kalvik, leder for Palestinakomiteen i Agder. Midt under massakren i Israel, hvor over 1200 mennesker ble drept, over 5000 skadet og over 240 kidnappet, uttrykte hun støtte til Hamas sitt brutale angrep. Hun skrev at hun «heier på og støtter palestinernes frigjøringskamp uansett hvilken form den tar».

Det som er så tragisk er at Kalvik visste hva Hamas sitt terrorangrep ville føre til. Hun visste at Israel ikke ville ha noe annet valg enn å gå til krig, etter den største massakren mot jøder siden Holocaust. Med de konsekvensene det ville få for sivile på Gazastripen. Nå står hun på talerstolen og snakker om krigens grusomheter - en krig hun heiet frem med å støtte angrepet på Israel 7. oktober.

I artikkelen blir det påstått at det ikke finnes strøm, vann eller medisiner på Gaza. Det har ikke vært noen begrensninger på mengden vann, mat eller medisiner som har sluppet inn på mange uker. Flere titalls tusen tonn med nødhjelp har sluppet inn. Den siste tiden er det også sluppet inn større mengder drivstoff. Det er over en måned siden vannforsyningen fra Israel ble åpnet opp igjen.

Det som er den groveste feilen i artikkelen, og som var utgangspunktet for dette leserinnlegget, er at det blir påstått at «gjennomsnittsalderen på de som har dødd i Gaza under den åtte uker lange krigen, er fem år». For at det skulle stemme måtte mer eller mindre alle de drepte i Gaza vært små barn. Dette er en svært grov feil som ikke kan stå uimotsagt.

Basert på tallene fra Hamas, som er eneste kilde på antallet drepte på Gaza, er snittalderen på de drepte rundt 25 år. Tallene fra Hamas skiller for øvrig ikke mellom stridende og sivile. De skiller heller ikke mellom dem som er drept i israelsk luftangrep eller dem drept av de over 1000 Hamas-rakettene som aldri nådde Israel, men som eksploderte inne på Gazastripen.

Krig er grusomt og i krig er det alltid de sivile som lider mest. For at grusomhetene skal ta slutt må Hamas derfor frigjøre de resterende israelske gislene, legge ned våpnene og overgi seg.