– Det var først i voksen alder jeg innså at det var snakk om omsorgssvikt. Jeg tror aldri tanken slo meg da jeg selv var barn, sier Chalotte Skjeggedal (23).
Hun sitter utenfor Mulighetenes hus, det som nå har blitt hennes faste arbeidsplass, etter flere år som frivillig medhjelper. Hun har en sønn på halvannet år, og er fast bestemt på å ikke gjøre de samme feilene som hennes foreldre gjorde.
– Jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre de samme feilene, men det er ikke dermed sagt at jeg vet at jeg kommer til å gjøre alt riktig, sier hun.
– Men drømmen min er at mine barn skal gå i den samme barnehagen og gå på den samme skolen, og gjerne ha den samme bestevennen i hele oppveksten. Slik «alle andre» har hatt det, men ikke jeg.
Både moren og faren til Chalotte er informert om at saken publiseres, og de støtter henne fullt ut. De ønsker imidlertid ikke å medvirke til artikkelen.
Mye flytting
Hun forteller om barndommen som om det er en film hun har sett. En film hun har sett mange ganger, slik at hun kan gjenfortelle handlingen uten å bli grepet av følelsene.
– Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger vi har flyttet. Vi har bodd i mange store, fine hus, men gjerne ikke så lenge om gangen. For jo større huset var, desto fortere gikk det før regningene ble for høye til at vi kunne bo der. En hel sommer bodde vi i telt på en campingplass, forteller Chalotte.
Noen ganger rakk de aldri å pakke ut tingene sine i det nye huset, før ferden gikk videre til en ny adresse. Andre ganger rakk hun å se for seg en framtid, før realiteten igjen traff henne i ansiktet.
Rus og omsorgssvikt
Hun har alltid vært en pappajente, så når foreldrene skilte seg ville hun helst være minst like mye hos ham i Arendal, som hos mamma i Vennesla. Selv om faren var avhengig av amfetamin.
– Pappa var lite hjemme, og som eldst i søskenflokken var det ofte jeg som tok meg av søstrene mine. Jeg hentet dem fra skolen, lagde middag, badet dem, hjalp til med lekser og sovnet som regel på sofaen mens jeg ventet på at pappa skulle komme hjem, forteller hun.
Hun ville ikke ta med seg venner hjem. Selv om hun ikke skammet seg over familien, så skammet hun seg over situasjonen. Det gikk mange år før hun fortalte om situasjonen til noen.
Ville avslutte alt
Chalotte ble voksen tidlig, og bærer fortsatt preg av å være moden for alderen. Men da hun nådde ungdomsalderen fikk hun et behov for å utagere.
– Man kan være snill og grei som barn og ungdom, men det kommer et tidspunkt der vennskapet betyr mer enn å fortelle hva som er rett og galt.
I 9. klasse flytter Chalotte til Vennesla for godt. Hun får noen gode venner, men innser i ettertid at det var et dårlig miljø.
– Jeg har aldri likt rus, men jeg har prøvd mine ting. Det var alkoholen jeg lente meg til, selv om jeg alltid har tatt ansvarsrollen også i vennegjengen. En kveld ble jeg lei av alt og planla å ta mitt eget liv. Heldigvis ble jeg stoppet og jeg har aldri tenkt tanken igjen. Selvsagt er jeg glad for at jeg ikke fikk gjennomført, sier hun.
Er ikke sint
Chalotte har en sterk omsorgsfølelse og ansvarsbevissthet i dag. Hun har lenge hatt problemer med å si nei når noen spør henne om hjelp.
– Det har jeg blitt flinkere til etter at jeg ble mamma. Det er jo sønnen min jeg tenker på, og ikke meg selv, men samtidig gjør jeg det jeg har lyst til – nemlig å være med sønnen min.
– Følte du noen gang at det var urettferdig og feil at du skulle passe dine småsøsken?
– Jeg har sikkert tenkt det, men jeg har vært veldig ansvarlig. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Men jeg husker noen ganger da vi var på vei hjem fra skolen, og hadde lang skolevei, at jeg var irritert over at det var jeg som måtte få barna hjem. Men jeg holdt dem i hånden, sang og danset slik at vi kom oss fortest mulig hjem, forteller Chalotte.
Hun har tenkt i ettertid at hun burde kjenne på et sinne, men det har ikke skjedd.
– Jeg har hatt lyst til å være sint, men jeg har ikke klart det. Jeg føler på en måte et ansvar for mamma og pappa også, sier hun og understreker at hun har et godt forhold til foreldrene i dag.
Hatet barnevernet
Allerede i 4. klasse ble Barnevernet koblet på, og Chalotte husker hun hatet det. Hun var redd for at hun ikke fikk lov til å være hos faren sin lenger.
– Jeg ville ikke fortelle dem noe, og gjorde ikke det heller. Vi hadde inne en tilsynsfører som konkluderte med at alt var greit. Vi visste jo når de kom på besøk og da sørget vi for at alt var på stell.
Moren til Chalotte har aldri hatt noen rusavhengighet, men barnevernet konkluderte med at hun ikke var følelsesmessig til stedet, og ikke hadde tydelige nok rammer for barna. Chalotte tror moren var ekstra mild og snill, for å kompensere for ukene hos faren.
Chalotte har klart seg bra på skolen, hun har hatt rent tøy og fått mat, selv om hun ofte har måtte ordne det selv. Likevel mener hun det var mange tegn som andre plukket opp, og en grunn til at Barnevernet mottok bekymringsmeldinger.
– Hvis jeg hadde møtt meg selv som barn nå, så hadde mine varsellamper blinket. Jeg hadde meldt ifra til barnevernet jeg også, sier hun.
Oppfordrer andre til å melde
Chalotte er klinkende klar.
– Har du den minste mistanke om at et barn eller en ungdom ikke får det de trenger hjemme, så meldt ifra. Følg litt ekstra med, og snakk gjerne med barnet selv. Sannsynligheten er stor for at du ikke får et ærlig svar, men samtidig kan det styrke mistanken din likevel, mener Chalotte.
Hun har innsett at Barnevernet kun vil hjelpe, selv om det i mange tilfeller kan virke brutalt der og da.
– Det er uansett bedre å melde ifra og ta feil, enn å ha rett og ikke gjøre noe. Jeg har vært heldig og har klart meg bra, men det er mange skjebner der ute.
I dag er Chalotte ansvarlig for Ungdomsgruppa, turer og barnebursdagstilbudet på Mulighetenes hus. Hun er utdannet barne- og ungdomsansvarlig og tar en bachelor i sosialt arbeid. Hun har aldri vært i tvil om at hun skulle jobbe med mennesker.
– Det har jeg visst så lenge jeg kan huske. Fortiden min har jo som sagt gjort meg til den jeg er i dag.
Vanskelig å oppdage
Laila Rudi Aanensen er spesialutdannet miljøterapeut og beredskapskonsulent ved Agder barne- og familiesenter. Hun understreker at hun ikke kjenner saken om Chalotte, men kan fortelle at denne typen omsorgssvikt kan være vanskelig å avdekke.
– Det er noen foreldre som ikke mestrer den grunnleggende omsorgen, de praktiske tingene rundt barnet og også det følelsesmessige. Også små barn tar ofte mye ansvar i hjemmet, spesielt om de har mindre søsken, forteller Aanensen.
Hun forteller at barn ofte er lojale ovenfor foreldrene sine uavhengig av hvordan de har det hjemme. Og når de oppdager at de ikke har det helt som alle andre så er det følelsen av å passe inn som gjerne råder.
– De kan lage et bilde av seg selv som viser andre at de har det bra. De tilpasser seg for å vise at de tilsynelatende har det som alle andre har, og prøver å være som alle andre, sier hun.
– Noen ganger skinner det gjennom
Likevel er det noen ganger barna kommer til kort og omsorgssvikten skinner gjennom.
– Det kan være at de sjeldent deltar på aktiviteter, de har med seg for lite mat eller har på seg for lite tøy. Dessverre er det fort gjort å bagatellisere dette for andre voksne rundt barnet. Ofte ser ulike voksne de forskjellige tingene, og da er det ikke lett å se sammenhengen, forklarer hun.
Derfor oppfordrer hun voksne om å snakke sammen. Snakke med foreldrene til barnet, men også foreldrene til andre barn i barnehagen eller på skolen.
– Disse barna kan gå under radaren lenge, og det er skremmende. Jeg tror også at det er mange flere tilfeller enn vi vet om, nettopp fordi det er vanskelig å avdekke tidlig, konstaterer hun.
Ønsker mer fokus på psykisk helse
Hun tror noe av løsningen ligger i å få enda mer fokus på psykisk helse i skole og barnehage. Selv om ting har blitt langt bedre de siste årene, mener hun det burde vært større rom for å se menneskene.
– Barn kan forstå veldig tidlig, og de må få en stadig påminnelse om hva som er greit og ikke greit. Det samme gjelder for oss voksne. Vi må tørre å snakke med barna, og stille de undrende spørsmålene, og være tilgjengelig og gi dem mulighet til utype og fortelle, sier Aanensen.
Hun tror folk fortsatt er redde for å melde ifra til riktig instanser dersom man er i tvil om det er det rette å gjøre.
– Om man er mer i tvil enn ikke så er det nok spesielt vanskelig. Man kan kanskje tenke at det er dumt å ta en telefon for «noe så lite». Da vil det hjelpe å bli kjent med dem rundt oss, snakke sammen og se om andre også har samme følelse. Eller snakk med familien det gjelder og bli bedre kjent med dem, mener hun.
Som i Chalotte sitt tilfelle er det mange familier som ender med å flytte. Aanensen minner om at dersom ingen har meldt bekymring til Barneverntjenesten vil familien begynne med blanke ark.
– Da må nye voksne kjenne på tvilen, og kanskje bygge opp en mistanke som til slutt blir sterk nok til å melde ifra. Er det sendt inn en bekymringsmelding fra tidligere bosted vil den følge familien til nytt bosted og gjøre at barnehage, skole og andre instanser vil være mer på.
Her er Mulighetenes hus sitt nye lederteam