Bjørne Jortveit (68) har vært opptatt av miljø og avfallssortering helt siden tenårene. Da han var rundt 15 år fikk han sin første kajakk, og han bestemte seg for å ta turen ut på en holme i Lillesand, der familien hans har hytte.

– Jeg ryddet hele holmen for plast og annet avfall og ble helt lamslått over hvor mye søppel det var. Jeg tenkte at slik kan vi ikke ha det, sier Jortveit.

Han har lang fartstid som miljøjournalist i Fædrelandsvennen. Han har vært med å bygge opp Miljøfyrtårnsertifiseringen. De 13 siste årene, før han ble pensjonist, jobbet han innen miljøvennlig transport i Kristiansand kommune. Nå er han bosatt på Utsikten i Vennesla, og han er fortsatt langt over gjennomsnittet interessert i miljøvennlige løsninger.

Bjørne Jortveit sorterer langt mer enn de fleste andre. Ti ganger i året setter han ut restavfallsdunken. Foto: Marianne Furuberg

– Vi setter ut restavfallsdunken ti ganger i året. Det blir ikke så mye restavfall når man sorterer alt, sier han.

For hver henting av den grå dunken betaler man som innbygger i Vennesla og Kristiansand 40,61 kroner. Det betyr at man betaler 2112 kroner årlig dersom man setter ut restavfallet hver uke. Jortveit betaler 406,10 kroner årlig for tømming av restavfallet. Men det er ikke pengene som er den store pådriveren for at han sorterer.

Jortveit bruker bare gjenbruksnett, både bæreposer, men også poser til frukt og grønt. Foto: Marianne Furuberg

En stor plastsekk har han imidlertid fylt i løpet av tre uker, selv om han prøver å unngå plast i hverdagen.

– Vi bruker stort sett gjenbruksnett, både til dagligvarer, men også frukt og grønt. Vi leverer også spylevæskebeholdere tilbake til bensinstasjonen, sier han.

Irriterende blandingsemballasje

Noen produkter kommer med både plast- og pappemballasje, noe som irriterer Jortveit. Han står ofte og klipper emballasjen fra hverandre slik at avfallet havner på rett plass. I såpedispenseren har han funnet ut at det er en liten metallfjær i pumpedelen. Denne skjærer han ut med kniv.

I garasjen samler Jortveit spylevæskebeholdere som han leverer tilbake til bensinstasjonen. Ved behov kjører han til avfallsmottaket for å levere annen plast til gjenvinning. Foto: Marianne Furuberg

– Jeg skjønner godt at folk gir opp og kaster det i restavfall. Men å ikke sortere noe i 2023 er altfor sløvt. Det finnes gode ordninger for det meste avfallet, sier han, men uttrykker samtidig at produsentene har en lang vei å gå når det gjelder valg av emballasje.

Selv har han en ryggmargsrefleks når det gjelder avfallssortering, og han mener de fleste kan få det som en del av de daglige rutinene.

– Når det kommer i vanen så tenker man ikke over det. Man sparer litt penger på å sortere, da restavfallet må hentes sjeldnere, men det viktigste er selvsagt fordelen for miljøet. Ved å gjenvinne bruker vi mindre jomfruelig plast, og det er bra for klimaet, påpeker han.

Oppfordrer til å redusere plastbruken

Jortveit sitter i styret for Fremtiden i våre hender i Kristiansand og har sånn sett sterke meninger om hva han mener er løsningen på plastoverfloden.

– Det er viktig å redusere plastbruken og erstatte plast med andre materialer. Mennesker blir eksponert for mikroplast i luften, gjennom maten, mot huden fra plastinnhold i tøyet vi går med. Vi vet ikke langtidseffektene av dette, men det kan umulig være bra for oss, sier han.

Bjørne Jortveit mener de fleste klarer å bruke langt mindre plast om de gjør en liten innsats. Foto: Marianne Furuberg

Ifølge Jortveit var det etter 2. verdenskrig man begynte å produsere plast i stor skala. Han sier 2/3 av all plast som er produsert i verden, havner i naturen. Når det gjelder norske kilder til mikroplast i havet, er slitasje fra bildekk den største synderen, forteller Jortveit.

– Derfor burde folk kjøre mindre bil også. Det hjelper ikke med elbil så lenge man har dekk på bilen, sier han.

– Et flott materiale

– Plast er et flott materiale. Det har bare ingenting i naturen å gjøre, sier Kjell Olav Maldum.

Sjefen i panteselskapet Infinitum er optimist i møtet med de enorme mengdene plastemballasje som vi har pakket livene våre inn i.

Selv står han i spissen for verdens kanskje mest vellykkede gjenvinningssystem: Den norske panteordningen fanger opp nesten 93 prosent av alle tomme plastflasker som blir solgt. Flaskene blir kjørt inn i et gjenvinningssystem der stadig mer av materialet blir brukt igjen og igjen.

Det som er et enormt forsøplingsproblem i de fleste andre land i verden, er under kontroll i Norge.

Det skyldes politikk. Norske myndigheter brukte pisk og gulrot overfor drikkevarebransjen: Industrien må betale skyhøy avgift hvis de ikke samler inn og resirkulerer emballasjen. Hvis de derimot samler inn nesten alt, slipper de avgift. De har sluppet siden 2012. Overfor forbrukerne brukte myndighetene bare gulrot: Levér tomme flasker og bokser i panteautomaten, så får dere penger for det. Her i landet panter nesten alle.

Steinalder-tenkning?

I avfallsspørsmål har Norge forpliktet seg til å føre EUs politikk. EU har et såkalt avfalls-hierarki som sier at reduksjon er best og ombruk nest best. Resirkulering kommer på tredjeplass.

Dette er steinalder-tenkning, mener Maldum, som argumenterer for at plast er et bedre materiale enn både glass og papp.

Maldum mener plast er et bedre materiale enn både glass og papp. Problemet er at mye plast aldri går til gjenvinning. Foto: Amund Trellevik

– Ingen tar diskusjonen om den teknologiske utviklingen som jeg kan dokumentere. Vi ombruker plasten ved å klemme den flat, kutte flaskene opp i biter og støpe nye. Vi bruker færre kilowattimer og slipper ut mindre CO2 på det, enn å frakte flaskene land og strand rundt for vask og ombruk.

I Berlin og London fins butikker der kundene har med glassbeholdere hjemmefra når de kjøper pasta, nøtter og annen tørrmat. Maldum avviser dette.

– Hvis vi skal slutte med plast, må vi finne opp et bedre materiale. Å gå til glass er i alle fall en katastrofe. Papp er heller ikke bra. Plast er mye mer ressurseffektivt, hevder han.

Infinitum-sjefen tror det går an å få til panteordninger også for andre typer emballasjeplast.

Farlig forbruk

Men foreløpig gjelder panteordningene bare drikkevare-emballasje, som utgjør en brøkdel av de voldsomme mengdene plastemballasje vi bruker og kaster hver eneste dag.

Gjenvinningssystemene holder overhodet ikke tritt med forbruksveksten. Globalt tror Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) at den vil fortsette - og føre til nærmere en tredobling av plastavfall innen 2060. Halvparten kan komme til å ende på fyllinger, og gjenvinningssystemene vil klare knapt en femtedel, spår OECD.

Forbruket og avfallet forurenser luft, forsøpler land, forgifter havet og truer folkehelse og dyreliv. I 2017 grunnstøtte en hval på Sotra med 40 plastposer i magen.

Mye plast havner i naturen i stede for på gjenvinningsanlegg. Foto: Amund Trellevik

Det haster å få dette under kontroll.

Lurer vi oss selv?

Ikke alle er like optimistiske som Infinitum-sjefen.

På motsatt side av diskusjonen står tyske Helmut Maurer. Nå er han pensjonist, men inntil i fjor jobbet han i EU-kommisjonen med sirkulærøkonomi for avfall. Sirkulærøkonomi er den tenkte tilstanden Norge og europeiske land for øvrig skal inn i via det grønne skiftet: Et system der materialer blir brukt, resirkulert og gjenbrukt, og som dermed produserer mye mindre (noen sier null) avfall.

Maurer tror ikke vi kan resirkulere oss ut av plastkrisen. Det må mye mer grunnleggende grep til. Hovedproblemet er forestillingen om at Europas grønne skifte skal la seg kombinere med fortsatt vekst. Tiltakene for å begrense selve plastforbruket er altfor forsiktige, hevder han.

– Fortellingen om resirkulering er blitt banket inn i oss. Men gjenvinning løser ikke problemene våre. Jeg ser heller ingen besluttsomme tiltak for å løse dem. Og det bekymrer meg, sier han.

Fins det noen farbar vei ut av dette?

Ja, mener en gruppe norske og internasjonale forskere som har brukt flere år på å kartlegge plastsystemet i Norge.

Men det krever at alle bretter opp ermene og tar kraftige grep – nå. Ellers vil mengden plastavfall – her menes både engangsplast og mer holdbare typer – mer enn doble seg fram mot 2040.Det meste vil bli sendt til forbrenning når det blir søppel. Det betyr også enda høyere klimagassutslipp enn i dag.

Norge er ikke en sirkel

Norge har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene med 55 prosent sammenliknet med 1990-nivået innen 2030, og 90-95 prosent innen 2050. Men foreløpig er plastforbruket uforenlig med ambisjonene om en sirkulær økonomi og forpliktelsene til å nå internasjonale klimamål, slår forskerne fast.

I dag er plastsystemet det motsatte av sirkulært; det er 78 prosent lineært, og det står for rundt sju prosent av Norges årlige klimagassutslipp.

EU er kommet lenger enn Norge i krav om gjenvinning og reduksjon, særlig på plastemballasje. Disse må norske myndigheter følge opp. Dessuten har deler av næringslivet frivillig forpliktet seg til å gjenvinne mer og å bruke resirkulert plast i emballasjen sin.

Dette hjelper godt, skriver forskerne. “Men det vil fortsatt ikke være nok til å oppnå et sirkulært lavutslippssystem”.

Hvis Norge skal nå målet om netto nullutslipp, må hver innbygger i snitt nesten halvere fotavtrykket sitt fra plastavfall som forbrennes, deponeres eller lekker ut i naturen. I dag er det 73 kilo. Det må ned i 41 kilo før 2040. Hvordan?

De seks r’ene

Engelsk har begrepet “de seks r’ene”: “Reduce, refuse, recycle, rethink, reuse, repair”. På norsk klinger det ikke like godt: “Reduser, avslå, resirkuler, revurder, bruk om igjen, reparer”.

Likevel går en vei til bærekraft i plastsamfunnet gjennom disse.

Engangsplast bør elimineres, unngås, erstattes eller gjøres holdbar der det er mulig, mener forskerne.

Plast som har mange års levetid er noe litt annet. Den koster ofte mer. For den gjelder det å redusere unødvendig bruk, dele med andre, reparere når det trengs, og samle den inn separat når den til slutt skal bli avfall. Resirkuleringen må skje både mekanisk og som såkalt kjemisk gjenvinning, ifølge forskningsrapporten. Kjemisk gjenvining er en ny metode som bryter plasten ned til enkelte bestanddeler før den bygges opp igjen. Metoden er omstridt, blant annet fordi den krever mye energi.

Men hvis Norge skal komme helt i mål, må det enda mer til:

Plast er laget av olje og gass. Produksjonen må i stedet basere seg på grønt hydrogen, biomasse og fanget CO2, mener forskerne.

Utslipp fra forbrenning må fanges, brukes eller lagres.

En ny, norsk modell?

Med alle disse tiltakene kan utslippene fra det norske plastsystemet være 75 prosent mindre i 2040 enn de er i dag. Det vil sette Norge på rett spor, som er null utslipp i 2050, skriver forskerne.

Er det virkelig mulig?

Ja, mener de. De anslår at det vil koste 39 milliarder kroner å endre systemet, men minner om at det også vil bli veldig dyrt å fortsette som i dag. Dessuten vil reduksjon, ombruk og gjenvinning gi nye arbeidsplasser som vil erstatte noen av jobbene i olje- og gassektoren.

Det er lett å bli overveldet.

Men hvem skulle klare det, om ikke Norge?

Norge kan skape et plastsystem som respekterer planetens tålegrenser og som vil gi framtidens nordmenn gode liv, mener forskerne, som kommer fra flere land.

Og verden for øvrig?

“Verden trenger å få demonstrert at et slikt system er mulig, ikke bare for å redusere skadevirkningene, men som en mulighet for fremtidig vekst og innovasjon.”