Tittel: Marvel’s Spider-Man 2 Utvikler: Insomniac Games Utgiver: Sony Interactive Entertainment Slippdato: 20. oktober 2023 Plattform: PlayStation 5
Etter mange år med middelmådige filmspill og et par halvveis interessante sidesprang, fikk Spider-Man til slutt sitt magnum opus i 2018. Marvel's Spider-Man var en kulminasjon av alle opp- og nedturer superhelten har hatt de siste 40 årene, og resultatet var et spill som blåste fletta av en kollektiv spillbransje.
Fem år senere er oppfølgeren endelig her, og også denne gangen leverer utviklerne svært engasjerende og fartsfylte saker.
Dobbelt så mange Spider-Men
Nytt i Marvel's Spider-Man 2 er muligheten til å spille som ikke bare én, men to forskjellige edderkopper. Etter hendelsene i originalspillet er det nemlig ikke bare Peter Parker som er bitt av en radioaktiv edderkopp – unge lovende Miles Morales har også blitt med i den eksklusive superheltklubben.
Spillet utnytter dette ved å fortelle en mer omfattende fortelling, med flere adskilte handlingsforløp og et enda større rollegalleri enn i originalspillet. Om noe kan kanskje eventyret føles litt for stort og sprikende til tider, og jeg savner hakket bedre regi, særlig i en siste akt som føles noe langdryg og masete deler av tiden.
Det er likevel ikke noe å si på de to hovedpersonene, som begge føles som fullverdige, levende spillfigurer. Peter må for eksempel finne en balansegang mellom forholdet til Mary-Jane, stigende gjeld og en ny trussel fra jegeren Kraven; samtidig sliter Miles med tapet av faren, «college»-søknader og en økende hevnlyst i møte med Mister Negative.
Historieoppdrag og enkelte sidespor er gjerne knyttet til én spesifikk figur, men når man farter rundt i den store, åpne verdenen kan man fritt bytte mellom de to. På overflaten er de nokså like, blant annet i hvordan de denger kjeltringer og kaster seg fra hustak, men unike spesialangrep, kostymer og personlighetstrekk er med på å skape to ganske ulike spillestiler.
Miles er mindre og lettere enn sin motpart, han er mer godtroende og har evner som lar ham både bli usynlig og angripe fiender med strøm. Peter er på sin side mer erfaren, tåler mer skade og får etter hvert tilgang på en ny, potensielt farlig kraftkilde som skaper baluba i storbyen.
Opplevelsen har særs god flyt, hvor man naturlig flakker mellom hovedoppdrag, samleobjekter og avverging av enkle forbrytelser. Det går slag i slag, bokstavelig talt, og de fleste av mine spilløkter strakte seg mot godt over fire timer.
Dette er noe jeg gjør sjeldnere og sjeldnere, rett og slett fordi jeg ikke har den samme oppmerksomheten jeg hadde da jeg var yngre, men det er noe med strukturen i disse Spider-Man-spillene som gjør at det rett og slett er vanskelig å legge fra seg kontrolleren. «La meg sjekke hva Quentin Beck har kokt i hop før jeg legger meg»; «er det en samling jegere jeg ser der borte?»; «greit, bare ett oppdrag til».
Kjapp, kjappere, kjappest
En viktig grunn til at spillet fungerer så godt, er det faktum at spillingen – kombinasjonen av fysikk og styring – er tilnærmet feilfritt. Det å svinge seg rundt i New York City føles som den mest naturlige ting i verden, hvor begge figurer skyter ut spindelvev, dreier som en pendel rundt skyskrapere, furutrær og flaggstenger, før de stuper hodestups nedover Main Street.
Nytt av året er muligheten til å slå ut et par glidevinger nær sagt når som helst, og dette – sammen med utskytningsramper, vindtunneler og et par elleville nye triks – lar deg fly gjennom byen i en hastighet som man bare har kunnet drømme om i tidligere spill.
Slåssingen er tilsvarende polert: Kampene er stadig en heseblesende blanding av saltomortaler, spindelvev og uppercuter som sender kjeltringene himmelhøyt. Spillet har et enormt tempo også her, og noen ganger kan det kanskje bli litt vel lange og omfattende basketak. Også her sliter siste akt, takket være en kavalkade av lange og etter hvert nokså intetsigende oppgjør.
Fiendene vil liksom aldri ta slutt, og i enkelte kamper man kan fint lire av seg komboer på minst et hundretalls slag, spark og unnamanøvre før gemyttene roer seg.
Den enorme størrelsesordenen er for øvrig litt symptomatisk for hele spillet. Stort har blitt større, med dobbelt så mange spillbare figurer, flere verktøy, kraftigere slag og større fart, og utviklerne har virkelig ikke spart på noe underveis. Resultatet er et massivt spill som har utrolig mye spennende å by på, selv om ikke alt faller i like god jord hele tiden.
Terningkast: 5