Pavlo (1,5 år), pludrer og leker med iPaden. På bordet står syltetøy, pannekaker og kaffekopper. Kvinnene rundt bordet smiler. Rolig formiddagsidyll.

Situasjonen var en helt annet for bare noen måneder siden.

– Da flyene kom ble barna veldig redde for hvor bombene skulle falle. Vi hadde ikke noe bomberom, så vi måtte bare beskytte barna med puter og alt vi hadde. Vi viste ikke om det kunne hjelpe, men vi måtte beskytte dem.

Nataliya Kozlova (50) tørker tårene. Det er tydelig fortsatt tungt å tenke på situasjonen etter at russerne invaderte Ukraina i slutten av februar.

foto
Nataliya Kozlova forteller at innbyggerne i Tokmak protesterte mot okkupasjonen. Men demonstrantene ble da fotografert, slik at russerne senere kunne straffe dem. Foto: Morten Klaussen

Kom seg trygt unna

Hun bodde i Tokmak. En by som hadde cirka 30.000 innbyggere i februar. Den ligger omtrent midt mellom Krim og Mariupol. Byen ble okkupert tidlig i krigen, og det er russerne som har kontroll i dag.

Det gikk bra med de som flyktet og kom til Vennesla. Kozlova fikk med seg datteren Yana Zhuk (30) og sønnen Mykola Kozlov (13). Yana har med seg sine barn, Mark (7) og Pavlo (1,5). I tillegg var Yanas svigermor Irina Zhuk med på flukten.

Nå bor de tre generasjonene under samme tak i Vennesla, og håper det skal gå bra med mennene, og at de skal kunne komme etter til Norge.

– Vi er veldig glade for at vi kom hit. Vi føler oss nesten som om vi kom inn i et eventyr, sier Kozlova.

Det viktigste er at barna har kommet seg trygt unna krigen.

– Norge ga dem barndommen igjen, de får oppleve fred og trygghet. 17. mai var spesielt veldig gøy. Da kunne de gå i tog og spise altfor mye iskrem, sier damene og ler.

foto
Nataliya Kozlova og datteren Yana Zhuk skal dyrke grønnsaker i hagen til huset de bor i. Foto: Morten Klaussen

Dramatisk tid

Vi går tilbake noen måneder. 24. februar. Russiske raketter lander en rekke steder i Ukraina, mens russiske styrker tar seg inn fra øst, nord og sør.

– Det var stor risiko, vi hørte store eksplosjoner, men det som skapte mest frykt var flyene. Vi ble veldig redde for hvor bombene skulle komme og var veldig spent hele tiden, forteller Kozlova.

Tokmak ble tidlig omringet av russiske styrker. Det ble vanskelig å få tak i mat, vann og andre nødvendigheter. Familiene tok sjansen på å flykte vestover for å komme seg vekk fra krigen.

– Russiske soldater gikk inn i mange hus for å lete etter folk med tilknytning til militæret. Da kunne de gå inn og knuse møbler eller voldta jenter. Det var en stor risiko og veldig skummelt, forteller damene.

foto
Yana Zhuk sier at det var trist å reise fra hjemlandet, men at de måtte det for å være trygge. Foto: Morten Klaussen

– Trist

De kom seg trygt unna. I perioder bodde de hos kjente folk i Vest-Ukraina, men så fikk de høre om muligheten til å komme seg til Norge. Kvinnene og barna i familiene tok seg til Lviv vest i Ukraina, og nådde bussen som tok dem ut av landet.

– Da var det veldig lang kø ved grensen til Polen på grunn av veldig mange flyktninger. Det tok veldig lang tid på grensen, så bussen måtte kjære nesten uten stopp eller mat helt til Danmark for å rekke ferjen til Norge, sier Kozlova.

28. april reiste de ut av Ukraina, og 30. april var de på plass i Vennesla.

– Det var trist å reise ut av hjemlandet, sier Yana Zhuk.

– Vi har menn som er i Ukraina nå, det er trist å ikke være sammen. Så har jeg en mor på 80 år som er igjen i landet. Det er vanskelig å reise alene uten dem, sier Nataliya Kozlova.

44 millioner mennesker bor i Ukraina og ifølge FN har mer enn 6,6 millioner mennesker flyktet ut av landet etter at krigen brøt ut.

Store skader

Hjembyen Tokmak har fått store skader i løpet av krigen. Den ble tidlig okkupert, og ligger like ved fronten. Både ukrainske og russiske styrker skyter raketter mot hverandre over byen.

– Det er et veldig risikabelt område. Veldig mange raketter som flyr over byen blir skutt ned, og da faller restene rett ned på byen, forklarer de.

– Russerne flytter mye militær for å gå videre, og derfor ødelegger de mobilforbindelsen i området. Det er vanskelig å få kontakt med folk i byen, sier Kozlova.

foto
Nataliya Kozlova (t.v.) jobbet i barnehage, mens Irina Zhuk (t.h.) jobbet som lærer før krigen brøt ut. Yana Zhuk (i midten) jobbet på apotek fram til hun fikk barn. De håper de skal få lignende jobber i Norge etter hvert. Foto: Morten Klaussen

Vil bli i Norge

Nataliya jobbet i barnehage, mens Irina jobbet som lærer før krigen. Yana jobbet i et apotek fram til hun fikk barn. De sier at de vil lære seg norsk og gjerne få lignende jobber her i landet.

– Men hvis ikke det er mulig aksepterer vi alt som Norge vil anbefale oss, sier Yana.

Selv om de russiske styrkene har trukket seg ut av de nordlige delene av Ukraina, pågår det fortsatt harde kamper sør og øst i landet. Samtidig utsettes hele landet for rakettangrep.

Flyktningene i Vennesla vet ikke når Ukraina i det hele tatt kan ta imot dem igjen eller når det kan være aktuelt å reise tilbake. De har begynt å se for seg en fremtid i Norge.

– Vi ser ikke noen forandring i Ukraina i fremtiden. Krigen går videre, meter for meter inn i Ukraina. Hvis det plutselig stopper nå, hvilken pris må Ukraina betale for å få russerne vekk fra de okkuperte territoriene og bygge opp byene og infrastrukturen, spør de.

– For hver dag som går mister vi interessen for å reise tilbake, så lenge vi har det så godt i Norge. Vi vil bare at mennene våre skal komme etter, sier de.

foto
Yana Zhuk og sønnen Pavlo, sammen med moren Nataliya Kozlova (mørkt hår) og svigermor Irina Zhuk. De var blant de 12 første flyktningene som ankom Vennesla. Det var Norkirken Vennesla som tok ansvar for flyktningene. I de kommende månedene skal kommunen bosette 80 flere flyktninger. Foto: Morten Klaussen