– Jeg har vært dum.

Line Vennesland Fraser sitter i tunet på gården på Skjerehaugane.

Det er stille rundt henne.

Inne sitter den 21 år gamle kvinnelige flyktingen fra Ukraina, som fremdeles følger studiet sitt ved universitetet i Kiev, via nett.

Hun har bodd hos Vennesland Fraser siden krigen brøt ut.

– Ei nydelig jente, sier Vennesland Fraser, som nå kun har denne ene flyktningen boende.

Men inntil helt nylig bodde også tre ukrainske søsken hos Frp-politikeren.

Det skulle være for to uker, men uker ble til måneder, og med et system som ifølge Vennesland Fraser ikke fungerer, ble hun værende med søskenflokken.

To gutter på 13 og 17 år, og ei jente på 19.

– Med to tenåringsgutter, fulle av hormoner, som ikke fikk verken gå på skole eller hadde nettverk, og som måtte engasjeres. Det var stuvillt, sier hun.

De to guttene er mindreårige asylsøkere, og skal ha sterke rettigheter når de kommer som flyktninger.

– At systemet svikter både dem og meg, er hårreisende, sier Vennesland Fraser.

NAV-leder Rolf Velle sier han, på grunn av taushetsplikten, ikke kan kommentere enkeltsaker, men sier dem som tar inn flyktninger privat, løper en risiko.

– Det er utrolig prisverdig, men hvis de er litt for kjappe med å ta inn folk før UDI har kommet med et vedtak, er det en risiko.

(Se lengre svar fra NAV-leder Rolf Velle lenger ned i saken.)

Kom på ferie

Vi skal komme tilbake til hvordan situasjonen toppet seg for Vennesland Fraser, men først skal vi fortelle hvordan Frp-politikeren endte opp med huset fullt av flyktninger.

Da krigen i Ukraina brøt ut, tilbød Vennesland Fraser å reise med sin ukrainske venninne til Polen for å hente hennes mor.

Midt i mylderet i Warszawa kom Vennesland Fraser i prat med den unge studenten, som sto helt alene, og ikke visste hvor hun skulle ta veien.

Vennesland Fraser fikk så vondt av jenta, og ga henne sitt telefonnummer, og sa at hun i nøden kunne ringe henne og bo hos henne.

Vennesland Fraser dro hjem, og etter to dager, ringte jenta.

Så kom hun til Skjærehaugane, og Vennesland Fraser betalte både mat og husrom for henne.

På mottaket i Råde satt det tre søsken.

Disse var barna til ei venninne av Vennesland Frasers ukrainske venn. De ville gjerne komme til Vennesla, hvor det bodde noen de kjente.

Vennesland Fraser tok kontakt med Vennesla kommune, og spurte om mulighetene for at disse tre kunne bosettes i Vennesla, når papirene deres var i orden.

– Det fikk jeg bekreftet at de kunne, forteller Vennesland Fraser.

Men søskenflokken ble først sendt til Stord.

– Der bodde de i noen brakker, og måtte klare seg selv, etter hva jeg forsto, med matlaging og slikt. De mistrivdes veldig, og maste mye om å komme hit. Da påska kom, sa jeg ja til at de kunne være her på ferie i to uker, sier Vennesland Fraser.

– Pill råttent

Men da de skulle tilbake til Stord, ville ikke ungdommene det.

– Jeg hadde jo fått beskjed om at de kunne bosettes i Vennesla, og jeg tenkte at ok, jeg klarer sikkert litt til, sier Vennesland Fraser, som hele tiden har holdt kontakten med barnas oppnevnte verger.

– Hele systemet er pill råttent. Den ene vergen jobber på spreng for å skaffe oppholdstillatelsen til det ene barnet, mens den andre ikke løfter en finger, hevder Vennesland Fraser.

Frp-politikeren hadde huset fullt morgen, middag og kveld, og måtte sørge for at det var mat på bordet til tenåringene.

– Vennesla kommune har vært helt «ræva». Men folk i bygda har stilt opp med både mat, sykler, pc og aktiviteter. SMIA har hver kveld sendt bort middagsrestene, men det er dyrt å ha så mange i hus, sier den uføretrygdede lokalpolitikeren, som forteller at strømregningene skjøt i været.

Når det er snakk om enslige mindreårige asylsøkere, kan de få alternativ mottaksplass (AMOT), dersom en kommune sier ja til det.

«Hvis du er enslig mindreårig og ønsker å bo hos personer som kan ta vare på deg, selv om de ikke er i nær familie», kan man få en slik plass, ifølge UDI.

Og det var en slik plass Vennesland Fraser hadde til barna, uten å få penger til å hjelpe dem.

Hun mener Vennesla kommune var forpliktet til å gi hjelp.

– Det ble hele tiden utsatt. Jeg sa etter hvert til barna at jeg ikke hadde råd til å la de bli boende, og det var vanskelig, sier Vennesland Fraser, som sier hun i Vennesla kommune ble møtt med at de hadde taushetsplikt.

– Jobbet døgnet rundt

Barna hadde også rett på skoleplass, og Vennesland Fraser forsøkte å presse på.

Vennesland Fraser forsøkte å engasjere dem med svømmehall, bilrebus og turer i skogen, men døgnet har mange timer som skal fylles.

– Jeg jobbet døgnet rundt for å engasjere de, men da trappa ramla ned etter herjinga, var det nok. Da dro jeg igjen ned på NAV, og sa at nå MÅ de på skolen. Der fikk jeg svar at de ikke hadde krav på det, noe vergen deres sa at var bare tull, og henviste til barnekonvensjonen, forteller Vennesland Fraser.

Hun var desperat, og truet med både advokat og mediene dersom ikke Vennesla kommune sørget for skolegang til tenåringene.

Da ble det vei i vellinga.

Vennesland Fraser glemmer ikke da den minste gutten på 13 kom hjem etter første dag på skolen.

Tårene renner nedover kinnene hennes.

– Jeg hadde ikke sett lys i de øynene siden han kom. Nå strålte han. Han var så glad, sier hun.

foto
Tårene renner når Vennesland Fraser snakker om den yngste flyktningen som lyste opp da han endelig fikk komme på skolen. Foto: Anne Jeppestøl Engedal

– Jeg kvalmer

Gutten fikk venner og ble raskt inkludert på skolen.

Men da de endelig fikk oppholdstillatelse, ble det bestemt at det var i Kristiansand de skulle bo.

Barna fortvilet.

De ville ikke flytte enda en gang, men svaret fra UDI var at Vennesla kommune ikke hadde assistert bolig, slik barna skal ha.

– Jeg syntes så synd på de. Jeg har brukt alle kreftene mine på at de skulle få en god start her, og jeg kvalmer over hvordan de har blitt behandlet av systemet, sier lokalpolitikeren.

Vennesland Fraser sier imidlertid at hun møtte en helt annen holdning da hun var i kontakt med Kristiansand kommune.

– De var opptatt av å trygge barna for sitt nye bosted, og de gjorde det de kunne for at også søstera på 19 kunne bo med guttene, men det gikk ikke, forteller Vennesland Fraser.

Etter en hard kamp har nå Venneland Fraser greid å ordne det slik at den 19 år gamle jenta skal bo i Vennesla, i en hybel.

Nå er hun selv på felgen, og skremt over det hun har vært gjennom.

– Jeg tok det som en selvfølge at jeg ville få hjelp.

– Tar et ansvar kommunen ikke har

NAV-leder, Rolf Velle, vil altså ikke kommentere enkeltsaker, men sier Vennesla har hatt ei positiv innstilling til private initiativ.

– Vi kan melde inn til IMDI konkrete personer som er enslige mindreårige, som vi ønsker å bosette, men det er IMDI som avgjør dette.

– Så det er ikke noe grunn til å tvile på at Vennesland Fraser fikk høre fra dere at Vennesla ønsket å bosette disse barna?

– Vi har hatt ei positiv innstilling til de fleste private initiativ. Hvis de har en lokal tilknytning, så har vi prøvd å være positive, hvis snakk om bosetting. Det er ikke dermed sagt at IMDI vil det.

– Men må ikke kommunen hjelpe i den fasen hvor de bor i Vennesla, og venter på svar?

– I utgangspunktet har de en mottaksplass på et statlig mottak. Der får de kost og losji og lommepenger. Med en gang en privat person tar inn folk, tar de et ansvar kommunen ikke har.

– Men barna kan jo ha rett på en alternativ mottaksplass?

– Ja, men da må vi først få en henvendelse fra UDI med spørsmål om det, og det vil vi svare ja til, sier Velle.

Han gir dette generelle rådet.

– Det er viktig at folk tenker seg godt om før de tar ansvar for å være alternativ statlig mottaksplass i egne hjem, i perioden da staten ved UDI har det egentlige ansvaret. Det er også vanskelig å vite hvor lang tid det tar fra en person kommer i slik alternativ mottaksplass til bosettingen i kommunen faktisk skjer, så det beste rådet er å la systemet fungere slik det er tenkt.