– Det er forferdelig vondt å lese gang på gang at det er foreldrene til disse ungdommene som gjør noe feil. Det kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i, sier moren.

Hun oppfatter foreldrene i ungdomsmiljøet som hardtarbeidende mennesker som strekker seg langt for å forhindre og forebygge at ting skjer.

– Da oppleves det sårende å lese at blant andre FAU og ordføreren mener foreldre må komme mer på banen, sier hun.

VT har skrevet flere artikler om det utfordrende ungdomsmiljøet i Vennesla. Hvilke tiltak kommune, skole og politi har satt inn, hva FAU mener om saken, og erfaringer fra flere foreldre til ungdommer som opplever trakassering og blind vold fra ungdomsmiljøet. For første gang vil en mor fra ungdomsmiljøet uttale seg om saken. Hun har valgt å være anonym for å beskytte sønnen sin og seg selv. Heretter velger vi å omtale henne som «Kari».

Du kan lese mer om bruk av anonyme kilder i bunnen av saken

«Kari» er fullstendig klar over at hennes sønn er en av ungdommene som tilhører det utfordrende ungdomsmiljøet.

– Han er en del av den store totalen, sier hun.

Hun tar avstand fra hærverket og trakasseringen som hun vet at ungdomsmiljøet holder på med. Men hun er hundre prosent sikker på at det er en årsak til utageringen.

– De har et behov for å bli likt og bli sett opp til på en måte. Dessverre bare på en helt sykt destruktiv måte, sier «Kari» og fortsetter:

– Mange av dem gjør og har gjort ting som absolutt ikke er greit. Hvorfor, vet jeg ikke, men jeg vet at flere av dem har hatt det utfordrende på skolen i mange år. Jeg har ikke troa på at noen våkner opp en dag og tenker at de skal være en drittunge. Som regel ligger det noe fryktelig vanskelig i bunnen.

Jeg har ikke troa på at noen våkner opp en dag og tenker at de skal være en drittunge.

Fikk utfordringer tidlig i livet

Hun kan med sikkerhet si at hennes egen sønn har mye vanskelig som ligger i bunnen.

– Allerede i barnehagen ble ansatte oppmerksomme på min sønn. Han reagerte ikke slik som andre barn, og det offentlige hjelpeapparater ble koblet på, forteller hun.

«Kari» forteller at sønnen først ble avfeid, på tross av at hun sto som en «skrikende advokat» for sønnen. Han ble nødt til å følge det vanlige utdanningsløpet, men strevde gjennom hele barneskolen. «Kari» forteller om ukentlige, ofte daglige telefoner der hun måtte hente sønnen på skolen fordi han skapte uro i klasserommet.

Les hva oppvekstsjef i Vennesla kommune, Marianne Wegge, forteller om tidlig innsats lenger ned i saken.

– Det var aktiviteter han ikke kunne være med på, som for eksempel skidag, fordi læreren ikke hadde kapasitet til å følge med på ham. Jeg fortalte til sønnen min at han hadde en fridag, for å gjøre det minst mulig synlig for ham, forteller hun.

Først på slutten av barneskolen fikk han blant annet en autismediagnose. Han ble medisinert for ulike diagnoser, og «Kari» fikk tilbakemeldinger om at sønnen hadde blitt «snillere».

– Det var sårt å høre, for da sier de jo egentlig at de i utgangspunktet har sett på ham som noe annet.

Vanskelig overgang

«Kari» forteller at da sønnen skulle begynne på ungdomsskolen var hun redd for at problemene skulle blomstre opp igjen. Hun opplever at skolene snakket dårlig sammen, og at hun og sønnen måtte starte kampen på nytt på ny skole.

– Igjen fikk jeg nesten daglige telefoner der jeg måtte hente ham på skolen. Dette var vanskelig for ham, for oss og for dem som ble tilskuere.

Han ble etter hvert tatt delvis ut av skolen for å jobbe et par dager i uken, og i dag er den snart 16 år gamle gutten i full jobb. Fra høsten skal han begynne som lærling. «Kari» tenker ofte på om livet hadde vært annerledes om sønnen fikk bedre oppfølging tidligere.

Tør ikke leve

«Kari» forteller at hun ikke klarer å leve et normalt liv på grunn av hennes eget barn. Hun takker nei til sosiale tilstelninger fordi hun vil være tilgjengelig dersom sønnen eller politiet ringer.

– Jeg vet at min sønn er en av dem når de snakker om den gjengen. Men det er snakk om flere grupperinger som er sammen på kryss og tvers. Når det skrives om dem i media eller når andre foreldre snakker om dem, snakkes det om en gjeng. Alle blir skjært under en kam.

En gang ringte jeg selv politiet fordi jeg visste at han gjorde noe ulovlig.

Selv om sønnen hennes har opplevd en stor framgang etter at han ble tatt ut av skolen er fortsatt ettermiddagene utfordrende.

– Han er redd for å gå glipp av ting og vil gjerne ut. Vi forsøker å straffe ham, men diagnosen hans gjør det umulig for ham å forstå at man kan få konsekvenser for noe han gjorde for en uke siden. Ofte har han oppført seg pent i mellomtiden, og han skjønner ikke hva han blir straffet for.

Hun forteller at sønnen er større og sterkere enn hun selv, og ofte brøyter han seg vei ut av huset om hun prøver å holde ham inne.

– Jeg kjører ofte Vennesla rundt om ettermiddagene og på kveldene, og prøver å ha så god kontroll på ham som det går. En gang ringte jeg selv politiet fordi jeg visste at han gjorde noe ulovlig. Selv om det ikke var noe veldig galt, så vil jeg at han skal få konsekvenser.

I sommer har hun og faren til sønnen lagt planene klare for å holde sønnen opptatt. Han skal ha sommerjobb, og skal være en del på ferie.

– Vi prøver å holde mest mulig avstand fra der det skjer.

Samtidig er «Kari» opptatt av at sønnen skal få ha venner. Hun håper at guttene i kameratgjengen modnes og at utfordringene brenner ut.

– Bitter

«Kari» bruker mye tid på å tenke på om ting kunne vært annerledes i dag dersom sønnen fikk riktig hjelp tidligere.

– Jeg kommer nok alltid til å ha en bitterhet over at det tok så lang tid før vi ble tatt på alvor. Han kunne vært enklere å forstå og mange av utbruddene kunne vært unngått, forteller hun.

Hun har gått på flere kurs for å sette seg inn i sønnens utfordringer. At hun behandler ham annerledes nå enn før, er hun ikke i tvil om.

– Samtidig er jeg enormt takknemlig for et tett samarbeid med barnevernstjenesten og politiet. Det er mange som har gjort mye i denne saken.

Hun velger å fortelle sin historie fordi hun håper at noen innser at tidlig innsats handler om mer enn flere fritidstilbud og tiltak mot mobbing. Selv er hun ivrig tilhenger av arbeidsklassen.

I 1979 ble det vedtatt å opprette et praktisk alternativt undervisningstilbud. I Historien om Vennesla ungdomsskole kan man lese at elevene skulle ha tre dager med teoretisk undervisning og to dager med valgfrie, praktiske opplegg.

– Kjente på voldsomt utenforskap

Oppvekstsjef i Vennesla kommune, Marianne Wegge, forteller at skolene gikk bort fra arbeidsklasse da inkluderende læringsmiljø ble fokus.

– Inkluderende læringsmiljø er hovedfokus i skolen. Elevene skal oppleve mestring og tilhørighet i klasserommet. Slik jeg oppfatter tanken med arbeidsklassen, var intensjonen god, men det var mange i arbeidsklassen som kjente på et voldsomt utenforskap. Vårt mål er å lage en skole hvor innholdet favner så mange som mulig i det ordinære klasserommet, sier Wegge.

Hun innrømmer at pendelen kanskje har svingt for langt den andre retningen igjen, og at kommunen ikke har hatt godt nok system på alternative læringsarenaer.

Oppvekstsjef i Vennesla kommune, Marianne Wegge, innrømmer at pendelen har svingt for langt den andre retningen - bort fra alternative læringsarenaer. Foto: Marianne Furuberg

– Det jobber vi med å endre nå. I 2020 kom Kunnskapsløftet, som gir oss større handlingsrom til å tilpasse undervisningen den enkelte elevs ståsted. Noen trenger en mer praktisk tilnærming i undervisningen mens andre har teoretisk tilnærming. Man lærer best ved å gjøre og erfare selv, sier Wegge.

– Det viktigste er at eleven kjenner å være en del av felleskapet. Derfor er det beste å kjenne tilhørighet og inkludering i klasserommet, tilføyer hun.

Bedre på tidlig innsats

Wegge, er blitt fortalt historien om «Kari» og sønnen. Oppvekstsjefen understreker at hun uttaler seg på generelt grunnlag.

– Vi har mange gode og dyktige ansatte som jobber i skole og barnehage, så er det hele tiden en avveining for hvordan vi kan møte de utfordringene barnet har. Av og til kan det være vanskelig når man ser at barn strever i barnehagen, opp gjennom har holdningen vært at det går seg til. Der har vi heldigvis en dreining nå, sier Wegge og fortsetter:

– Nå er det økt fokus på tidlig innsats og forebygging før problemene oppstår. Et godt samarbeid og gjensidig tillit i skole-hjemsamarbeidet er viktig for at vi sammen skal lykkes med dette.

Wegge mener kommunen har mange gode tiltak, men at det ikke er sikkert at det finnes nok tiltak.

– Kanskje vi trenger flere verktøy i verktøykassa. Det krever en forståelse og kompetanse som utvikles over tid. Og igjen, vi er avhengig av foreldresamarbeid.

Lager overgangsplaner

Kommunen jobber også aktivt med overgangsplaner, som skal gjøre overgangen fra barnehage til småtrinnet, fra småtrinn til mellomtrinnet og fra mellomtrinnet til ungdomsskolen så sømløst som mulig.

– Til høsten er den første planen klar, som handler om overgang fra barnehage til småtrinnet. Mange tenker kanskje at det fokuseres for mye på planer, men det er planene som initierer hvordan vi skal gjøre arbeidet vårt, sier oppvekstsjefen.

Oppvekstsjef Marianne Wegge forteller at kommunen nå jobber med overgangsplaner som skal gjøre overgangene i barnehage og skole så sømløse som mulig. Foto: Marianne Furuberg

Høy terskel for å sette inn assistent

Wegge forteller at det i barnehagen må være en sakkyndig vurdering og vedtak før man kan sette inn assistent. I skolen kan det gjøres uten vedtak, men terskelen er høy.

– Målet må være å finne det beste tiltaket til det enkelt barnet og den enkelte ungdommen. Jo tidligere vi kommer på banen med tiltak, desto mindre blir behovet for større tiltak senere, sier hun.

I Kunnskapsløftet 2020 heter det at «alle elever er ulike og hva som er elevens beste er et kjernespørsmål i all opplæring. Dette spørsmålet må besvares på nytt hver dag av alle som jobber i skolen».

– Det sier litt om hvilke tilnærminger og verdier som skal ligge til grunn. Heldigvis har vi i Vennesla kommune økt lærertetthet i kjernefagene. Da er det enklere å følge opp dette, sier Wegge.

– De foresatte kjenner barna best

– Hva skal foreldre gjøre når de opplever å ikke bli hørt eller få den hjelpen de trenger?

– Dialog og samarbeid er avgjørende! Det er de foresatte som kjenner barna sine best. Ta kontakt med barnehage, skole, familiesenter, barnevern og helsestasjon. Bruk de ansatte i barnehagen og skolen til å hjelpe til med å holde trykket oppe. Det er synd og uheldig at det har blitt sånn at for å få hjelp så må det foreligge en diagnose. Det er motstridende det vi tenker er tidlig innsats, sier Wegge.

Selv har hun stor tiltro til universelle tiltak, som for eksempel COS-kurs i barnehagen. Dette jobber oppvekstsjefen for å få innført også i barneskolen og på ungdomsskolen.

– Sammen med foreldre og foresatte skal vi gjøre barna rustet til å møte livet. Som foreldre trenger vi å mestre rollen og få en forståelse rundt oppdragerrollen. Dette kan være gode verktøy som kan brukes når det blir vanskelig i oppdragelsen. Dette er en del av de overordnede, universelle tiltakene som kan forhindre at utfordringene utvikler seg til problemer, sier hun.