Samkom skole: Hold liv i utkanten vår. Våg å tenke langsiktig, våg å sette barna foran pengene, skriver Lena Egan i sitt leserinnlegg. Foto: Anne Gunn Pedersen

Kjære, folkevalgte! La oss få beholde Samkom skole

Dette er en bønn om at dere må høre på dem som har valgt dere. La oss få beholde Samkom.

Vi står foran et veiskille. Et kryss har dukket opp, forventet, fryktet, en hindring i den ellers jevne og fine veien vi går langs. Dette krysset har et navn: Skolepolitikk. I dette krysset skal avgjørelser tas, retning bestemmes. Skoler veies, små skjebner avgjøres. Eller, er det kanskje sentraliseringspolitikk det er snakk om? Handler dette veikrysset egentlig om vi vil ha nordmenn i ytre strøk, venndøler i de øvre daler? For det er jo enklere om bare alle bor på samme sted? Da blir det jo mindre organisering, mindre transport, mindre … styr?

Les også
Kjære politiker, se barna!

Det er tre år siden vi kom til hit. En østlending og en vestlending møtes på midten, drømmer om livet på landet, og havner i vakre Vennesla. Plutselig var vi venndøler, i alle fall på papiret og i dagliglivet. I hjertet har det tatt litt mer tid, men det siger inn, sakte, men sikkert. Her er vi, her skal vi bo, og for ungene vil denne bygda sannsynligvis alltid bety «hjem». Vi lever drømmen om småbruksidyll, høner i tunet og brønner som går tomme. Vi ville bo usentralt, selv om det koster. Mange goder forsvant med dette valget. Ting er upraktisk. Butikk og barnehage er langt unna. Dieselbudsjettet er mangedoblet. Men det var verdt det. Vi fikk alt vi drømte om. Samtidig var det to ting vi ikke ville være uten, ikke kunne unnvære, da vi flytta; noen trygge naboer, og en skole i nærheten. Disse to tingene lå alt til rette for da vi landa i øvre Vennesla. Naboene er her fortsatt, gode og trygge. Men nå spøker det kraftig for skolen. Vi hadde aldri flytta hit om ikke det var skole. Småbarnsforeldre gjør ikke slikt. De setter barna først, og de vet at en skole i nærmiljøet, det er alfa og omega.

Les også
Av og til kan det være klokt å tenke nytt, for eksempel når det gjelder sentralisering

Hva betyr en skole i nærmiljøet? Den betyr et samlingspunkt, et sentrum, et samhold. Den betyr fellesskap. Det virker kanskje egoistisk, at alle vi som bor her oppe i grisgrendte strøk absolutt skal tviholde på skolen og det lille samlingspunktet vi har. Det er jo både rom og hjerterom for oss i fellesskapene i sentrum. Er samholdet vårt bedre enn andre skolers samhold? Enn sentrum? Sannsynligvis ikke. Men det er et samhold på bakgrunn av en viss likhet, nemlig det at vi bor spredt. Vi kjenner hverandres utfordringer. Vi skjønner hvordan det er når brønnen går tom eller reven tar en høne. Vi forstår mekanismene bak ekstra kjøring, og vet at når ungene er med hverandre hjem fra skolen så er det for hele ettermiddagen, inkludert middag – fordi det er et helt lite prosjekt å hente. Man samler opp, og tar alle ærend, også henting av barn, på en tur. Jeg ser for meg guttungen som begynner i første klasse til høsten – og dersom han må begynne på Vennesla skole, får seg nye bestekompiser fra sentrum – hvor stress de foreldrene vil synes det er å måtte kjøre heeeelt opp hit til oss for å hente etter lekebesøk … En bagatell, kanskje, men like fullt en viktig detalj for oss.

Les også
Han har samlet nesten 700 underskrifter – likevel kan skolen gå tapt

Hva betyr en skole i nærmiljøet? Den betyr trygghet, oversikt, lærere som vet. Vi er jo ikke så mange som velger utkanten. Det vitner også elevtallene ved skolen om. De skulle bare visst hva de går glipp av, de andre! Den lille skolen i nærmiljøet har ro og tid nok til å ta ting når de dukker opp. Til å tilby de ekstra samtalene og ta den ekstra telefonen når det er behov. Til å se hver enkelt elev i hver eneste time. Til å tilrettelegge både for de sterke og de svake. Til å skape trygghet nok for dem med ADHD, Tourettes, angst. Til å ta imot en usannsynlig sjenert og nervøs sjuåring når hun kommer på besøk til den nye skolen for første gang, full av frykt og sommerfugler og en allerede godt etablert forventning om å forsvinne, stille og pliktoppfyllende, i mengden av elever rundt henne. Den store skolen hun gikk på i første klasse, gjorde så godt de kunne. Likevel var det kaotisk. Friminutter var helt krise. Jenta var sur og sint og lei seg, nesten hele året. Så var det ny skole, tilbake til start og ny tilvenning, trodde vi. Men jenta kom smilende hjem fra det første besøket, med hånda full av brev fra nye klassekamerater. Hun blomstrer ennå.

Jeg jobber selv i skolen, på en mellomstor skole i en nabokommune. Jeg vet hvor godt det er å være voksen på en skole som er så liten at du kan navnet på alle elevene. Der konflikter blir løst på fornavn, uansett om det er dine eller noen andres elever. Der alle elevene kjenner, eller i alle fall kjenner til, hverandre. Det er oversiktlig og trygt. Det gjør det mulig å se hver elev. Det gjør oss i stand til å vite om alle spesielle behov, og så møte hver elev ut fra denne kunnskapen. Det skaper trygge rammer for voksne og barn, og gir lærerne en mye bedre mulighet til å gjøre en god jobb og gi elevene det de trenger.

Les også
Ønsker svar på ubesvarte spørsmål rundt skolestrukturen

Når Samkom skole nå blir foreslått nedlagt, er det med økonomi som eneste argument. Har vi virkelig lov til å ta avgjørelser som gjelder barn og unge, bare basert på penger? Er verden blitt så trangsynt? Tenker de som bestemmer i Vennesla virkelig så kortsiktig? Jeg skulle gjerne sett tall og forskning på langtidseffekten av trivsel og trygghet i skolen. Kostnadskuttene som følge av at elever med ekstra behov får tett oppfølging fra lærere. Konsekvensene en trygg og liten skole har på utdanning, arbeidsledighet, arbeidsmoral, trygghet, psykiske lidelser og livsmestring, for alle de som trenger litt mer enn de andre. Dersom vi vil snu stygge tall fra voksenlivet, er det jo i skolen det må satses! Hva sparer et samfunn egentlig, på en skole som gir mer? Det er et spørsmål som bare har hypotetiske svar, men som burde tas i betraktning likevel. Hvorfor tar vi ikke sånne hensyn med i politiske debatter? Er det bare konkrete størrelser som gjelder? Hvorfor er det ingen som tør å ta avgjørelser basert på et større bilde, og ikke bare kortsiktig innsparing?

Kjære folkevalgte. Kjære dere som vi har valgt til å bestemme for oss. Tallenes tale er klare. Samkom koster for mye. Veien etter krysset går videre langs sentraliseringsgata, og skolepolitikk og sentralisering henger tett sammen. Vi i øvre daler kan bare kjøre litt ekstra, vi kan innfinne oss med å måtte bruke sentrum mer. Men det innebærer så utrolig mye mer enn de fem kilometerne. Jeg ber dere med dette om å velge den andre veien mens det fremdeles er mulig. Hold liv i utkanten vår. Våg å tenke langsiktig, våg å sette barna foran pengene. La oss få beholde skolen vår. Det er så utrolig mange gode grunner til at den bør få bestå.

Lena Engan