Stine Nilsen

Frivillig ved Mulighetenes hus

Det sies at man ikke burde skrive ting i affekt av følelser – jeg har ventet, men følelsene styrer likevel det jeg nå skriver, fordi det berører så altfor mange. «Krise i mulighetenes hus» står det på Vennesla tidene, og det kan man trygt si. Det er krise, men ikke bare for Mulighetenes hus, mest av alt er det krise for de 200 barna som rammes.

Hvert år sørger Mulighetenes hus for å skape gode fritids- og ferie tilbud for barn i sårbare familier. Dette er snakk om barn som av ulike årsaker ikke kommer seg mye på ferie, og for noen er disse barna er turene gjennom Mulighetenes hus gjerne det eneste de har av feriemuligheter og aktivitet på sommeren. Det store høydepunktet er Evjetun, hvor jeg selv har fått gleden av å være med som frivillig i to år. Den gleden disse barna utstråler på denne turen er helt uvurderlig, og Evjetun-helgen slår sydenferie langt ned i støvlene.

Jeg begynte å gråte ved middagsbordet i dag, og sønnen min ser undrene på meg og spør.

«Hva er det mamma»?

Jeg ser på denne skjønne, lille gutten min og forteller han at mamma er litt lei seg fordi jeg nettopp hadde fått høre at mange barn ikke vil få mulighet til å gjøre så masse gøy i sommer med Mulighetenes hus. Han er selvsagt for liten til å forstå omfanget av dette, men veldig mange andre små barn vil kjenne på den samme tristheten som jeg kjenner på, på vegne av dem. Fordi de lever i det, og det er de som vil få den tunge beskjeden om at de ikke skal på de årlige turene til dyreparken, klatreparken, Evjetun, småbriksidyll, fiskebrygga og så videre.

Jeg anses kanskje som litt inhabil, i og med at jeg de siste årene har jobbet som frivillig på Mulighetenes hus og av den grunn selvsagt snakker på vegne av Mulighetens hus. Likevel tenker jeg det er nødvendig å få frem hvor viktig dette tilbudet faktisk er. De som rammes er en ganske anonym gruppe med mennesker, og noen må tale deres sak.

Holdt åpent, når alle andre tilbud stengte ned

I to år har samfunnet levd i unntakstilstand, vi har vært rammet av nedstengninger og de som allerede hadde falt utenfor, falt enda mer utenfor. Fritidsaktiviteter, skole, barnehager og andre arenaer for barn ble stengt. Dette er noe som selvsagt rammer hardt for alle, men som er ekstra tungt for barn i sårbarere familier. Noe som ble ekstra synlig for oss som er tett på mange av disse familiene.

Til tross for nedstengning, hev Mulighetenes hus seg rundt og opprettholdt alle turer og aktiviteter så langt det var mulig med koronarestriksjoner og påbud. Mulighetenes hus er nettopp det, et sted hvor vi ser muligheter fremfor begrensninger. Likevel er vi avhengig av tilskudd for at vi skal fortsette med dette arbeidet.

De som faller mellom to stoler

Noen mener kanskje vi har fått nok, at vi står først i kø år etter år, og det er sikkert også sant. Andre må selvsagt også få plass og både frivillighetssentralen og kirka har fått tilskudd til noe som virker som supre tilbud, som vi også trenger. Det er bare så trist at det ene må gå på bekostning av det andre. Jeg forstår at det er både politikk og penger i dette regnestykket som må gå opp, i tillegg forstår jeg at det er flere enn bare oss som gjør en god jobb for mennesker i ulike vanskelige livssituasjoner.

Men vi jobber med noen av de menneskene som ofte faller mellom to stoler, noen av de som strever aller mest, hvor fokuset er å jobbe med hele familier på flere arenaer. Turene og aktivitetene er kun en bit av kaka, men dog så ufattelig viktig for de som får dette tilbudet.

Hit, men ikke lenger

Dette er vårt mål; Å stoppe utenforskapet som ofte følger i generasjoner, nettopp fordi ingen rundt hjelper dem inn i fellesskapet. Selv er jeg en av dem som kjenner på det å være utenfor, jeg er utenfor arbeidslivet og for meg har Mulighetenes hus derfor vært uvurderlig for å kunne bli en del av noe større enn meg selv. Jeg finner mening og verdi i å være med som frivillig på Mulighetenes hus. Jeg har ikke helse til å jobbe i ordinært arbeid, noe jeg gjennom Mulighetenes hus nå har fått testet ut. Her har jeg sakte, men sikkert fått troen på meg selv. Jeg har fått bruke de resursene jeg har igjen til å bidra med noe som skaper både mening og tilhørighet. For meg er dette derfor trist av flere årsaker, for ikke bare går det utover disse familiene, det går også utover alle oss som jobber der som frivillig, som bruker restkapasiteten sin til å kunne bidra der det trengs, for å hjelpe de som trenger det aller mest. Mest av alt går dette selvsagt utover barna, de er de største taperne i dette. Samtidig får dette ringvirkninger som på lang sikt også ville gå utover det totale innholdet i hva vi driver med.

Forebyggende arbeid gjennom langsiktig oppfølging

Vi er alle mennesker som står på for å skape et bærekraftig tilbud for bygda vår, et tilbud som skal hjelpe folk på ulike arenaer, et tilbud som handler om å inkludere de som har falt utenfor og de som faller mellom alle stoler. Styreleder Gunnar Dannevig sier det så fint: «Vi jobber med å lage sofaer».

Så ja, dette er krise på mange plan. Det er krise for Mulighetenes hus, og for bygda vår; fordi vi er avhengig av at alle kan være med å bidra i et samfunn. Ved å jobbe forebyggende og skape langsiktige tilbud for mennesker som av ulike årsaker faller utenfor, så skaper man også rom for at færre gjør nettopp det.

Noe av det som er unikt med Mulighetenes hus er at vi tenker langsiktig og vi jobber med hele familier. Det å jobbe ut ifra et familieperspektiv er så ufattelig viktig og noe jeg selv de siste to årene har fått sett, fordi jeg har fått æren av å kunne jobbe med disse familiene.

Det skjærer i hjertet mitt at tilbudet nå må avlyses, og at fremtiden er usikker. Det er i tillegg frustrerende når man ser at pengene forvaltes på denne måten. Jeg forstår at det er mange vanskelige valg å ta, at politikerne må prioritere og at de aldri vil kunne gjøre alle fornøyde. Men jeg kommer aldri å klare å forstå at enkelte bygg til mangfoldige millioner prioriteres foran mennesker, og jeg forstår ikke hvorfor et tilbud må gå på bekostning av et annet, når konsekvensene er så enorme dersom det ene tilbudet forsvinner.

Jeg håper virkelig at sambygdingene mine vil engasjere seg i denne saken, at de som føler at de kan bidra med noe tar kontakt, slik at vi i fellesskap kan fortsette å skape noe bra og viktig for mange familier som virkelig trenger det. Og mest av alt håper jeg at kommunen ser omfanget av dette og gjør en helomvending slik at disse 200 barna kan få en fin sommer også i år!

Stine Nilsen