Marius Dubland Andersen

Vennesla

Jeg klarer ikke lenger å sitte og se på politikerne sende elevene i skolen vår til grunne. Det er på tide å slutte å være så vanvittig opphengt i å ikke kunne innrømme feil. Jeg er selv en person som sliter med å innrømme feil av og til, men kjære vene, kommunestyre, det er på tide å våkne. Nettbrett til hver enkelt elev funker ikke, og det må fikses. Jeg nekter å stå på sidelinja mens mine med venndøler ofres som prøvekaniner.

Det er ingen tilfeldighet at da vurderingen av satsningen ble tatt opp i levekårsutvalget, hvor politikerne kunne komme med sine spørsmål om nettbrettenes resultater i grunnskolen i Vennesla, at ingen av bekymringsmeldingene ble tatt med. Foreldre, ansatte og til og med noen elever frykter for elevenes læring etter nettbrettene fant veien inn i skolesystemet i Vennesla, og den frykten har jeg all grunn til å dele med dem. Elevene er blitt gitt tidenes mulighet til å ikke følge med i timen, og hadde jeg blitt servert samme muligheten da jeg gikk på barne- og/eller ungdomstrinnet, hadde jeg gått i samme felle.

Funksjonene og mulighetene man får med et nettbrett er uendelige, og det finnes så vanvittig mange muligheter for god læring. I samme prosessen lærer vi også elevene å håndtere elektriske verktøy som vi vet at kommer til å styre fremtiden, men er vi egentlig avhengig av at de har dette nettbrettet tilgjengelig til enhver tid? Svaret er enkelt: nei. Jeg er ingen forsker, men det skal ikke mye til å koble sammenhengen mellom de stadig fallende resultatene på de nasjonale prøvene som elevene i Vennesla leverer og hvilke læringsmetoder vi anvender. Ja, elevene skal mestre elektroniske duppeditter, men å presse et nettbrett i hendene på alle elevene våre gir ikke det resultatet vi tror vi får. Vi ser kommuner over hele landet skåre høyere enn oss på de nasjonale prøvene. Kommuner som ikke engang har tilgang til PC eller nettbrett hver dag, så hvorfor har det seg slik at vi, på tross av storsatsningen på «lærebrettet», ikke klarer å henge med?

Lærerne som jobber i Vennesla, gjør en eksepsjonell jobb, så grunnen til at vi ligger så langt bak må ha flere baksider. Det finnes mange ting som kan spille inn på elevenes resultater. En verdensomspennende pandemi, klimaendringer og mye mer, men dette er fortsatt en felles faktor for alle kommunene i Norge. Noe som derimot ikke er en felles faktor, er hvordan vi legger opp læringen vår. Vi presset gjennom en storsatsning som i ettertid har skapt oppsiktsvekkende bekymringer hos ansatte og foreldre for elevene i kommunen, men vi velger å overse det. Elevene våre sliter med å følge med, de ansatte mangler den rette kompetansen (med god grunn ettersom den yngre generasjonen er født og oppvokst i teknologiens gullalder) og foreldre klarer ikke lenger å forstå hvordan elevene jobber. Dette gjelder selvsagt ikke i alle tilfeller, men det er en gjennomgående trend. Da er det jo litt sånn tragikomisk at de folkevalgte i kommunen enda ikke har tatt seg en tur rundt på de forskjellige skolene for å høre hvordan dette fungerer i praksis, da. Jeg har selv en nevø som er en av prøvekaninene i dette prosjektet, og det knuser meg når jeg ser hvilken vei resultatene er på vei i den kommunen har vokser opp i.

Allerede 07.11.2017 var en ung gutt på 15 år ute og ytret sine bekymringer mot nettbrett til alle elevene, og han hadde blitt rasende om han hadde sett hva dette prosjektet har medført. Og da, igjen, er det jo litt tragikomisk at kommunens folkevalgte lagg lederen av Vennesla Barne- og Ungdomsråds (som den øverste stemmen for barn og unge i Vennesla) stemme død, uten mye til respons annet enn et møte for å «ytre bekymringer» rundt satsningen. Denne unge gutten var meg, og jeg er fortsatt i sjokk. Det er på tide at noen er fjeset til kritikken. Jeg er klar, og jeg KREVER at foreldrene og lærerne til våre elever får spillerom for sine bekymringer.

Jeg er veldig klar over at det er en dristig påstand at nettbrettene har påvirket resultatene, men la oss kalle en spade for en spade. Det er uunngåelig. Skulle jeg derimot være så uheldig å få avfeid kritikken min for en tanke mange deler, kan jeg igjen rette kritikken av satsningen mot hvorvidt elevene faktisk får riktig utbytte av nettbrettene som koster alle skattebetalerne millioner av kroner, og hvorvidt dette faktisk er verdt det. Det er noe som ikke stemmer. Jeg krever svar, og jeg krever det nå. Jeg nekter å la nevøen min sin fremtid være avhengig av om vi tør å se på våre egne valg.

Marius Dubland Andersen (20)