I forbindelse med det vil jeg si noen ord. Først vil jeg dele noe personlig om hva Mulighetenes hus har betydd for meg og mitt liv. Deretter vil jeg komme nærmere inn på dette med den økonomiske situasjonen og arbeidet på Mulighetenes hus. På grunn av ulike omstendigheter i oppveksten min, så har jeg vært i mye alarmberedskap. Noe som gjorde det utfordrende å klare å fullføre skole, samt ta fagbrev. Dette er noe som i seg selv er en påkjenning for psyken, ikke minst ens egenverdi. Når man som ung og lovende ser at alle andre fikser livet og du selv ikke greier å gjøre det man selv forventer, men som også man føler er en forventning fra samfunnet, så gir det en knekk i selvfølelsen. Jeg ble som følge av dette uføre i 2018, og uføretidspunktet ble satt tilbake til 2006. Jeg har altså vært utenfor arbeidslivet så og si hele livet. Etter jeg fikk innvilget uføre, hadde jeg likevel behov for å gjøre noe. Jeg kom ved en tilfeldighet inn på Mulighetenes hus hvor jeg meldte meg som frivillig til å lage noen brosjyrer. Her ble jeg en del av et fantastisk miljø som så hele meg, ikke bare begrensningene mine. Jeg fikk tillitt og ansvar og med det fant jeg sakte, men sikkert mine iboende resurser.
Som følge av dette turte jeg å utfordre meg selv igjen. Jeg begynte å studere psykologi og i mai i år ble jeg fast ansatt i en 50% stilling som gruppeansvarlig og administrativ leder på Mulighetenes hus. Hvilket vil si at jeg nå ikke bare har fått en ordinær jobb, men jeg er 50% mindre ufør enn det jeg var for fem år siden. For meg har altså Mulighetenes hus vært livsomveltende og skapt muligheter jeg aldri kunne forestille meg. Jeg klarer ikke å se at jeg ville kommet dit jeg er i dag når det gjelder arbeid, hadde det ikke vært for Mulighetenes hus. Grunnen til at jeg deler dette, er for å gi et ansikt til disse tallene det hele tiden snakkes om. Jeg er et tall i mengden av mennesker som har stått utenfor arbeidslivet og som har levd i et utenforskap. Jeg er også et ansikt på den statistikken som viser til endring, en statistikk som også Mulighetenes hus har.
For jeg er ikke den eneste som har fått god hjelp og støtte på Mulighetenes hus. Som har fått mestringstro og funnet resursene sine. Som har kommet seg ut i arbeid eller andre tiltak. Som har fått hjelp til å jobbe med seg selv og på den måten fått bedre livskvalitet. Vi er alle mennesker, med ulik bakgrunn og med ulike forutsetninger. Likheten med oss alle er at vi trenger å bety noe for andre. Vi trenger å oppleve tillit og mestring. Vi trenger å bli hørt og sett. Dette kan man selvsagt også oppleve andre steder. Men for meg var Mulighetenes hus et slikt sted. For meg er også derfor denne organisasjonen så viktig og noe jeg brenner hardt for at skal bestå.
Jeg blir dermed både skuffet og frustrert når administrasjonen i kommunen ikke ønsker å prioritere Mulighetenes hus. Staten bidrar økonomisk, hvis kommunen gjør det samme Rådmannen har anbefalt å kutte støtten til Mulighetenes hus sitt arbeid. Dette er driftsmidler som vi er avhengig av. Systemet er bygget på en gjensidig forståelse av problemene. Det vil si at staten bidrar økonomisk, hvis kommunen gjør det samme. Siden Mulighetenes hus startet i 2009, har kommunen bidratt med rundt 2.4 millioner. Dette har utløst 14 millioner fra staten.
I tillegg har vi fått inn rundt 3.3 millioner fra næringsdrivende i Vennesla og privatpersoner. Til sammen utgjør dette 19.7 millioner over de siste 14 årene. En mye brukt beregningsmodell tilsier at man ganger faktisk resurs med fire når penger overføres til frivillige organisasjoner. Tilskuddene utløser en mengde frivillige som jobber helt gratis. Så for de 2.4 millionene fra kommunen, har Vennesla Kommune gjennom Mulighetenes Hus disponert resurser tilsvarende 78 millioner.
Alt dette under forutsetning at det finnes en liten gruppe fast ansatte fagpersoner i forskjellige stillingsbrøker som kan stå som økonomisk og faglig ansvarlig. Vi har altså fagutdannede personer i 20-40 % stillinger, som i tillegg jobber mye mer enn det, men da som frivillig.
Vårt ønske er at vi en gang for alle kommer inn i budsjettet som en fast post, slik at vi kan levere et trygt og forutsigbart tilbud til våre deltakere. Slik det har vært frem til nå, så har det vært uforutsigbart og vi har måtte starte opp og legge ned tilbud ut ifra hva vi har midler til. Dette skaper utrygghet og usikkerhet for de familiene som får oppfølging fra oss. Dette er personer som gjerne mer enn andre er avhengig av trygge og stabile rammer. Vi har nylig fått tilbake en evalueringsrapport fra en ekstern aktør som kommunen har bestilt. Denne har vi ventet lenge på, og den viser til gode resultater.
Ved fremleggelse av evalueringsrapporten i kommunestyret ble det stilt spørsmål til Jo Fiske fra KS konsulent om han hadde sett noe liknende andre steder som man kan sammenlikne med. På dette svarer han at han ikke har sett noe liknende. Det finnes elementer av det vi gjør på Mulighetenes hus, men det unike hos oss er koblingen med fagfolk og frivillighet. Han sier at det er noe av det som gir tilbudet en helt annen dimensjon og kvalitet. Noe annet som også er unikt er målsettingen og målgruppen. Han peker på at vi treffer den gruppen som trenger det mest, og dermed er sannsynligheten for å få effekt av innsatsen mye større.
Samskiping og bærekraft i praksis Det er ting vi selvsagt kan bli bedre på, og det er ting i rapporten særlig knyttet til samarbeid med det offentlige som har forbedringspotensialer. Noe vi ønsker velkommen. Vi mener nemlig det er både formålstjenlig og nødvendig. Vi er allerede i en prosess hvor vi opparbeider samarbeid med psykisk helse i kommunen og Vennesla frivillighetssentral. Vi har også etablert et godt samarbeid med det lokale næringslivet hvor vi blant annet samarbeider om klimakafeprosjektet som vi nettopp har startet. Her er både vi, næringsliv og kommunen inne og samarbeider. Samskiping er på dagsorden, og her jobber vi med nettopp det.
Vi løser det ene med det andre En stor bærebjelke i vårt arbeid er miljøaspektet. Vennesla står overfor tre store utfordringer knyttet til klima, utenforskap og eldrebølgen. Mulighetenes hus arbeider innenfor alle disse tre punktene. Måten vi redder klimaet på, er å bruke utfordring nummer to (utenforskap) gjennom arbeidstrening for mennesker som har falt utenfor arbeidslivet, i kafeen som er driftet på matsvinn. I tillegg har vi en rekke eldre som jobber som frivillige og gir av sin tid.
Da er det påfallende at administrasjonen i Vennesla nok en gang velger å sende signaler om at vi ikke trengs. Vi kan heller ikke legge skjul på at det oppleves som både skuffende og demotiverende. Vi forstår selvsagt at økonomien er trang, at det handler om prioriteringer. Det er også slik at det er mange andre som driver med mye av det samme som det Mulighetenes hus gjør. Likevel skiller vi oss ut på enkelte områder. I bunn og grunn kan man vel ikke ha for mange tilbud til mennesker som sliter, når behovet er så stort? Mulighetenes hus treffer noen som andre ikke treffer, og andre treffer noen vi ikke treffer. Er det ikke høyst nødvendig å ha nok tilbud som da kan favne et bredere spekter av mennesker i sårbare situasjoner? Jeg håper virkelig politikerne går imot rådmannens anbefalinger. I tillegg håper jeg at vi en gang for alle kan få en sikker drift av Mulighetenes hus med faste midler fra kommunen. På den måten kan vi sammen med kommunen og andre aktører bidra til et bedre Vennesla med mindre utenforskap, og bærekraftige løsninger knyttet til blant annet klima og eldrebølgen.
