Norge eksporterte i 2022 (ifølge SSB) olje og gass for 1933,6 milliarder kroner, og det utgjorde hele 74 prosent av fjorårets totale eksportverdi. Fjoråret var et spesielt år med skyhøye gass-priser, men likevel viser dette at det trengs en formidabel økning i andre næringer, hvis petroleumsnæringen skal nedskaleres? Ellers kan arbeidsledigheten stige, og Norges handelsbalanse kollapse.

Norsk gass er fortsatt avgjørende for energibalansen i Europa. De siste årene har det riktignok kommet inn mye mer sol- og vindkraft i Europa, men dette er ikke regulerbar kraft. Vindturbinene lager mye strøm når det blåser, men ingenting når det er vindstille, og solcellene produserer bare om dagen, når det er nok lys.

Men i strømnettet må det alltid produseres like mye strøm, som det forbrukes. Derfor vil regulerbar kraft, som eksempelvis gass og kull, fortsatt inngå i Europeisk kraftmiks i mange år framover. Fortsatt bruk av fossil kraft i Europa og stigende CO2-kvotepriser, medfører imidlertid høyere strømpriser (også på norsk vannkraft), og aller mest øker strømprisen for oss i den sørlige prissonen (NO2).

CO2-kompensasjonordningen for Industrien refunderer noe av «CO2-påslaget i strømprisen», men i forslag til statsbudsjett ble CO2-kompensasjonordningen igjen kuttet. Denne gang ved å øke kvotegulvet/bunnfradraget fra 200 kr per kvote (som kom i fjorårets statsbudsjett), og nå videre til 375 kr i statsbudsjettet som nylig ble lagt fram. Fagforbundet Industri Energi hevder at økningen i kvotegulvet medfører en sjokkregning på 2,7 milliarder til verdens reneste prosessindustri det ene året, og nye 2,4 milliarder det neste.

Helt utrolig at regjeringen kunne foreslå dette? Saken har nå satt sinnet i kok blant tillitsvalgte i hele landet, og vi håper stortingets videre behandling av statsbudsjettet, kan stoppe dette «kuttet». Regjeringens løfte fra Hurdalsplattformen var å videreføre og styrke CO2-kompensajonsordningen for industrien, men dette er altså det stikk motsatte av å styrke ordningen!

Treforedlingsbedriften Huntonit i Vennesla, sliter imidlertid med et enda større problem. Bedriften fikk i perioden 2013-2020 godkjent refusjon av CO2-påslaget i strømprisen, men fra og med 2021 har Miljødirektoratet nå fratatt bedriften hele CO2-kompensasjonen. Trefiberplate-produksjonen er «tuftet» på fornybar skog og fornybar vannkraft, og dette avslaget svekker rammevilkårene for denne grønne og framtidsrettede industrien.

Huntonit kom, etter et politisk vedtak i Klima- og miljødepartementet (KLD) i 2014, inn i CO2-kompensasjonsordningen for perioden 2013–2020. Men etter ny revisjon i 2021, har Miljødirektoratet altså igjen ekskludert fiberplateprodusentene fra ordningen.

Avslaget gjelder foreløpig for årene 2021 og 2022, men det blir trolig retningsgivende for hele perioden fra 2021 til 2030, hvis ikke departementet igjen omgjør dette vedtaket?

Saken bunner i at Statistisk sentralbyrå (SSB) rundt tusenårsskiftet endret «næringskode», og trefiberplateprodusentene (Huntonit og Hunton) fikk da en annen kode, enn de øvrige norske treforedlingsbedrifter. SSB har deretter nektet å endre «næringskoden». SSB sier de bruker koden kun til statistikk, men når Miljødirektoratet bruker den samme koden til å nekte fiberplateprodusentene CO2-kompensasjon, så får dette store økonomiske konsekvenser for Huntonit.

Stortinget har i 2011 (i stortingsmelding nr. 9 under Regjeringen Stoltenberg II) vedtatt at treforedlingsindustrien også omfatter produksjon av trefiberplater. Vi mener stortingsvedtaket må «trumfe» SSB sin «næringskode», ellers må næringskoden endres gjennom et politisk vedtak.

Denne saken har nå ligget til behandling i Klima- og miljødepartementet (KLD) siden midten av april, men vi kan ikke godta at saken bare «treneres», eller «koker bort».

Vi håper departementet snarlig omgjør avslaget fra «byråkratene» i Miljødirektoratet, og at KLD kommer til samme konklusjon som i 2014, under regjeringen Solberg.

Ved Huntonit var det i forrige vinter totalt 11 uker med driftsstans og permitteringer av drøyt 100 ansatte. Byggevaremarkedet er fortsatt svakt, og derfor er det viktig å opprettholde rammevilkår og konkurransekraft, for Huntonit sin produksjon av byggevarer.

Staten tar med en hånd og gir med den andre, og det er sikkert mulig å spare «budsjett-penger» ved å kutte i CO2-kompensasjonordningen for industrien. Men ved å kutte i det vi skal leve av i framtiden, så kan disse kuttene fort bli «som å spise av framtidens såkorn»