I tiden som har gått siden freden i 1945 har Norge i praksis opplevd kontinuerlig vekst, og norske kommuner har blitt tildelt hovedrollen i utviklingen av et velferdssamfunn som verden aldri har sett maken til. Vi er født og oppvokst med at alt vokser og blir bedre, hele tiden.
Nå kommer en ny tid der en slik vekst ikke er mulig lenger. Vi må vi forberede oss på økt personlig ansvar og mindre personlig frihet. Vi vil måtte ta mye mer ansvar for eget liv og egen velferd og vi vil måtte godta mange begrensninger der vi i dag tar frihet for gitt.
Debatten om framtidas helse og omsorgstjenester i Norge er et varsel på hva vi står overfor Helsepersonellkommisjonens rapport viser hvilke prøver vi vil bli satt på – og den peker ut en god veg. Vi må lære oss å husholdere bedre med ressursene hvis de skal rekke langt nok.
I realiteten er det tre enorme utfordringer som norske lokalsamfunn og kommuner de neste årene skal håndtere samtidig. I Vennesla kommune har vi allerede gjort disse tre utfordringene styrende for både budsjettarbeid og kommuneplan-arbeid. Jeg er stolt over at både næringsliv, frivillighet, politikere og administrasjon jobber sammen om dette, for da får vi etterhvert befolkningen med oss på de vanskelige vegvalgene.
Klima og naturkrisen er vår aller største utfordring. Den er fundamental og kommer til å påvirke alt vi driver med. Den vil kreve at vi bor tettere, reiser mindre, sparer uberørt areal og natur, resirkulerer mer og forbruker mindre. Det vil bli stilt langt strengere krav til hvordan vi lever livene våre. På et tidspunkt må vi slutte å forurense og slutte å bruke mer natur. Dette er en naturgitt rammebetingelse vi må lære oss å drive samfunnet innenfor.
Demografien er vår andre store utfordring. Vi blir langt færre som skal utføre langt større oppgaver. Vi vil ikke bare mangle folk i helsesektoren. Vi trenger flere personer til det grønne skiftet, den nye industrien og til alle de andre oppgavene i samfunnet, personer vi ikke har. Det blir en enorm oppgave å løse stadig større samfunnsoppgaver med færre hender.
Statistisk Sentralbyrå har regnet ut et hovedalternativ for befolkningsutviklingen. Her er noen tall:
På Agder vil det bo cirka 7800 færre under 50 år i 2050 enn i dag. Det tilsvarer to ganger innbyggertallet i Evje og Hornnes
På Agder vil det bo cirka 22.600 flere over 80 år enn i dag. Det tilsvarer nesten hele Grimstads befolkning!
Vennesla vil få cirka 500 færre innbyggere under 50 år fram mot 2050. Antallet over 80 vil øke med cirka 1000.
Vennesla er en vekstkommune med økende folketall. For mange av innlandskommunene og kommune vest i Agder og helt øst i Agder vil andelen eldre eksplodere samtidig som folketallet går ned. Da blir utfordringene enda større.
Utenforskap er den tredje store utfordringen. Vi kan ikke fortsette med å parkere mellom 25 og 30 prosent av innbyggerne i arbeidsfør alder på en sidelinje. Utenforskap gir grobunn for mange og dype konflikter. På den ene siden får vi økte utfordringer med fattigdom, sosial nød og menneskelig nød i de gruppene som faller utenfor. På den andre siden vil vi risikere mindre aksept fra den øvrige befolkning for de som faller utenfor i en situasjon med økt press på alle tilgjengelige ressurser.
Lykkes vi med å skape et større og mer inkluderende fellesskap, vil vi lettere kunne løse de andre store utfordringene også. Mange av de som lever i utenforskap, har store evner og ressurser hvis de bare får muligheten. Ofte trengs bare litt tilrettelegging.
I Vennesla har vi for eksempel utviklet Venneslabrua der NAV sender midler inn i skolen for å hindre risikoutsatt ungdom i å droppe ut. På tre år har 80 ungdommer kommet i jobb eller skole. Vi må jobbe videre med å utvikle langt mer fleksible ordninger både i utdanningssystemene og arbeidslivet.
Får vi folkestyret og demokratiet til å virke inn i de tre hovedutfordringene jeg skisserte over, er jeg optimist. Det norske felleskapet på sitt beste, skaper resultater og løsninger få, om noen, andre samfunn kan vise maken til.
Får vi ikke folkestyret til å virke, kan vi gå mot en ganske dramatisk og negativ utvikling med økte motsetninger og konflikter. Da blir jeg pessimist.
Vi ser hva som skjer med demokratiene i andre land når ledere gir inntrykk av at de kan skape en annen virkelighet enn det som er mulig. Også i vårt eget land har vi sett hvor sårbart demokratiet er når man blir uenig om hva som er fakta og hva som ikke er det.
Fellesskapet vårt settes på prøve når vonde og vanskelige valg må tas. Samtidig er det når vi står sammen at vi greier å løse de aller største oppgavene.
På alle nivåer trenger vi derfor lederskap som snakker sant om utfordringene, som ikke setter folk opp mot hverandre, men inviterer til samarbeid og samskaping. Det påhviler alle samfunnsaktører et stort ansvar
Vi må ha felles forståelse av rammebetingelsene vi skal drive samfunnet innenfor hvis vi skal greie de vonde, vanskelige, men svært viktige valgene vi står overfor.