Nå bygges det over en lav sko i Vennesla sentrum. Byggeaktiviteten har aldri vært høyere og det er byggekranene som nå dominerer i horisonten. Det investeres for mange hundre millioner. Vennesla Atrium, Solbakken, Tvidøblane, nytt helsehus og et nytt leilghetskompleks på Graslia er noen eksempler. Investeringsviljen er stor og mange investorer har åpenbart klokkertro på å videreutvikle hjertet av bygda. Det skal vi være glade for. Ringvirkningene er og vil kunne bli formidable.

Men medaljen har en åpenbar bakside. Flere større aktører ønsker seg nå inn i nye lokaler. Coop i Torsby vil inn i nye lokaler i Solbakken. Vinmonopolet vil inn i Atrium. Det samme annonserte Sparebanken sør sist mandag. I tillegg vet vi at også andre aktører er på vei ut av den eldre delen av sentrum.

Den kortsiktige effekten av denne masseflukten er at den gamle delen av sentrum vil bli liggende mer eller mindre brakk og at det vil bli enda flere mørke utstillingsvinduer. Gågata vil kunne fremstå som spøkelsesaktig med flere tusen kvadratmeter ubrukt næringsareal. Det er verken bærekraftig eller ønskelig av noen.

På lengre sikt blir derfor hovedutfordringen for gårdeierne i sentrum å fylle tomme lokaler med nytt og bærekraftig liv. Her må det utvilsomt tenkes nytt og kreativt. Gårdeiere, politikere, bygdas næringsforening og handelsstandsforening bør snakke og tenke sammen før deler av sentrum blir helt dødt og uattraktivt.

Kan den gamle delen av gågata bli bygdas nye utelivsgate? Kan det være hensiktsmessig å omregulere deler av sentrum slik at gårdeiere ikke blir tvunget til å ha næringsvirksomhet på gateplan? Eller skal man bare ha is i magen og et håp om at et nytt kjøpesenter i Atrium tiltrekker seg nye næringer og gründere til å fylle opp mørklagte lokaler?

Svaret er overhodet ikke gitt, men å forholde seg passivt til det, er veldig skummelt. Vi mener at Vennesla Atrium og alle de andre nye prosjektene i sentrum kan åpne for helt nye muligheter, også for den eldre delen av sentrum. Forutsetningen er imidlertid at sentrumsutvikling på nytt må settes på dagsorden. Hvis ikke frykter vi en selvforsterkende negativ spiral som vi ikke makter å komme ut av igjen. Butikkdød, mørke vinduer og tap av mange arbeidsplasser kan i ytterste konsekvens bli resultatet. Det har mange andre lokalsamfunn allerede smertelig erfart.

I dag brukes det en anselig sum offentlige midler på sentrumsutvikling. Men er Julegada og dyre forskjønnende det vi trenger for å skape lys i butikkvinduene året rundt? Neppe. Skal man lykkes med å skape et bærekraftig og levende sentrum også i fremtiden, må sentrumsutvikling vies langt større oppmerksomhet.