26. februar 2023. En søndag. En dag som jeg skulle bruke til å slappe av og kose meg før en ny arbeidsuke begynte. I stedet ble det en dag i helvete. En dag full av frykt, stress og bekymring. Det er rett før klokka er tre på natta. Det er en merkelig smellelyd ute som vekker meg. Jeg står opp og ser ut av vinduet. Det er et oransje gjenskinn i naboens hvite vegg. Det brenner. Men hvor brenner det? Det er jo ingen røyk så jeg starter å kle meg raskt, men rolig. Det begynner plutselig å banke noe voldsomt på døra. Jeg begynner å forstå. Det er her det brenner. Jeg viser at jeg er våken og i god behold, og kler på meg litt mer så raskt jeg kan og skynder meg ut. Ute venter noe av det man frykter mest. Huset jeg leier bosted i, det brenner. Og det brenner mye. Jeg kontakter brannvesenet. Jeg tror at noen andre har gjort det, men jeg er ikke sikker. Det er bedre at de får en innmelding for mye enn for lite. Jeg oppgir adresse. Det er mulig jeg også forteller at alle personer er ute av huset på telefonen. Om ikke da så vet jeg at jeg gjorde det senere. Naboene strømmer til, av både bekymring for beboerne og av nysgjerrighet. Det er ingenting en privatperson lenger kan gjøre for huset. Alt noen kan gjøre er å låne bort noe tøy til de som ikke hadde tid til å kle på seg.

Jeg var heldig. Jeg bodde i kjelleren. Flammer går oppover, så jeg hadde relativt god tid på meg. Familien var heldigere. En av barna trosset fars ordre om å legge seg, men valgte i stedet å sitte oppe og spille. Dette valget kan ha bidratt til at alle kom seg ut. Da jeg hadde kommet meg ut var flammene allerede godt inne i den sydlige delen av huset. Om det var jeg som hadde oppdaget brannen først, så er det ikke sikkert at det hadde vært nok tid til å få ut alle i familien over.

Da det var åpenbart at jeg ikke kunne gå inn igjen begynte jeg å kontakte mine nærmeste som forhåpentligvis kunne ta meg inn for natta. Foreldre, søsken. En halvtimes tid etter at jeg kom meg ut, setter jeg meg i en bil og blir fraktet til et sted det er trygt og en seng. Jeg får ikke sove. Morgenen kommer. Venndølene begynner å vise sin beste side.

I løpet av den uken som har vært har jeg opplevd noe av det verste som kan oppleves, men også en varme, medfølelse og et hjerte fra så mange mennesker. Det har vært så mye støtte fra venndøler, samt folk ifra byen, at det ikke er til å tro. Jeg har alltid vært glad i Vennesla, og venndøler. Men jeg var ikke klar over hvor fantastiske bygda mi kan være når det virkelig trengs. Jeg har jo bare bodd her i hele mitt liv. Det er godt å vite hvor mye folk bryr seg, og det gjør meg så glad og rørt når jeg ser hvor mye og hvor fort folk rekker ut en hånd når det oppstår en krisesituasjon.

Det er mye som gjenstår før ting blir som normalt, men jeg er langt nærmere en normal hverdag enn det som hadde vært mulig om ikke bygda hadde stilt opp på den måten de har gjort. Jeg håper ingen andre havner i en lignende situasjon, men jeg vet at jeg vil gjøre mitt beste for å gi tilbake når det trengs.

I mellomtiden vil jeg bare si: Dere venndøler, dere er noe skikkelige, fantastiske folk. Tusen hjertelig takk!